KRONIKK
Gjensidig monitorering - når makkeren ser det du ikke ser
KRONIKK: Jeg glemte en viktig undersøkelse på et sykt barn. Heldigvis oppdaget makkeren min det. Hendelsen ble en påminnelse om hvorfor gjensidig monitorering er en av de viktigste teamferdighetene vi har, og hvorfor den bør trenes like systematisk som tekniske prosedyrer.
Dette er en kronikk, og innlegget representerer skribentenes meninger. Ønsker du å sende inn et debattinnlegg eller en kronikk, kan du gjøre det her.
I det vi kommer inn, ser vi et barn som ved første øyekast virker uvanlig slapt, så slapt at et rødt flagg begynner å vaie. Sykdom hadde gjort barnet tydelig dehydrert. Hva som ellers feilte barnet, var ikke åpenbart etter primærundersøkelsen, og vi startet etter hvert transport mot sykehuset.
Etter en stund kom spørsmålet fra makkeren min i førersetet: «Du har vel husket blodsukker?» Det hadde jeg ikke. Frem med apparatet. Målingen viste rundt 3,5 mmol/L. Det var nok ikke hovedårsaken til tilstanden, men lavt nok til å være et viktig funn hos et barn som allerede var i ferd med å tømme sine fysiologiske reserver.
Jeg visste selvfølgelig at blodsukker skulle tas. Det er en grunnleggende del av undersøkelsen og en viktig test for å avdekke reversible årsaker, særlig ved påvirket bevissthet. Likevel glemte jeg det. Heldigvis jobbet jeg sammen med en makker som fulgte med på mer enn bare sin egen oppgave. Makkeren oppdaget at noe manglet og ga meg mulighet til å rette det, på en måte som ivaretok både pasienten og samarbeidet oss imellom.
Hva er gjensidig monitorering?
Eduardo Salas m.fl. identifiserte på bakgrunn av 138 teammodeller fem teamferdigheter som går igjen hos team som presterer godt under press. Gjensidig monitorering er en av disse.
Salas beskriver gjensidig monitorering som evnen til å følge med på hverandres arbeid for å oppdage forhold som har betydning for oppgaveløsningen. Hensikten er ikke å kontrollere hverandre, men å styrke teamets samlede evne til å handle riktig. Det forutsetter felles mentale modeller, en felles forståelse av oppgaven og en kultur der det oppleves trygt å si fra når noe ikke stemmer.
Når teammedlemmer følger med på hverandre på en konstruktiv måte, øker sannsynligheten for at viktige observasjoner deles, at diagnostiske undersøkelser blir gjennomført og at beslutninger tas på et bedre grunnlag. Gjensidig monitorering er derfor ikke bare en sosial ferdighet. Det er en mekanisme som bidrar til bedre beslutninger og økt pasientsikkerhet.
Hvorfor er det vanskelig?
De fleste av oss vet at vi bør si fra når vi oppdager noe, likevel lar vi ofte være. Erfaring, profesjon, hierarki og opplevd autoritet kan gjøre terskelen høy. Den nyutdannede ambulansearbeideren som ser noe den erfarne kollegaen overser. Sykepleieren som legger merke til at legen er i ferd med å glemme noe. Studenten som blir usikker på om det egentlig er hennes eller hans ansvar å si fra.
Grant m.fl. (2024) fant at sosiale normer, kognitive bias og hierarkiske relasjoner begrenser deltakelsen i tverrprofesjonelt samarbeid. Frykten for å bli avvist, eller for at det å si fra skal få profesjonelle konsekvenser, gjør at viktig informasjon holdes tilbake. Når frykten dominerer, er psykologisk trygghet ofte utilstrekkelig.
I akuttmedisinske team kommer også profesjonssiloer til uttrykk. Hierarkiske relasjoner, særlig mellom profesjoner, er en dokumentert barriere for godt teamarbeid (Grant m.fl., 2024). Team som presterer godt under press klarer i større grad å orientere seg som ett team, der alle bidrar med observasjoner uavhengig av profesjon og erfaring.
Det er lett å tenke at den andre sikkert vet bedre. At det er en grunn til at noe ikke blir gjort, eller at det allerede er gjort uten at du har fått det med deg. Nettopp derfor er gjensidig monitorering en ferdighet som må trenes, ikke bare en personlig egenskap.
Hvorfor er dette like viktig som tekniske ferdigheter?
Ambulansetjenesten bruker store ressurser på å trene prosedyrer og tekniske ferdigheter. Det er både riktig og nødvendig. Samtidig utføres nesten alt prehospitalt arbeid av team, ikke av enkeltpersoner. Dersom teamet mangler ferdigheter som gjensidig monitorering, støtteatferd og god kommunikasjon, reduseres effekten av den tekniske kompetansen vi allerede har.
Forskning underbygger dette. En systematisk oversiktsstudie viste at team som aktivt anvendte teamferdigheter under oppgaveløsningen hadde 2,8 ganger større sannsynlighet for å prestere godt enn team som ikke gjorde det (Schmutz m.fl., 2019, sitert i Hetland & Holen, 2023). Det illustrerer at tekniske ferdigheter alene ikke er nok. Hvordan vi arbeider sammen, har stor betydning for kvaliteten på arbeidet vi utfører. Teamarbeid er derfor ikke bare en sosial kvalitet, det er en styrkemultiplikator.
Hvordan trener vi det?
Gjensidig monitorering er ikke en egenskap man enten har eller ikke har. Det er en ferdighet som kan læres, trenes og utvikles.
Politiet er ett eksempel på et operativt miljø som systematisk trener teamferdigheter og har integrert Big Five i både grunnutdanningen og den operative treningen. Evalueringer viser at dette bidrar til bedre samhandling og økt operativ prestasjon (Hetland & Holen, 2023). Teamferdigheter betraktes ikke som et tillegg til den operative treningen, men som en integrert del av den.
Simulering gir en unik mulighet til å trene nettopp dette. Ikke fordi scenarioene erstatter virkeligheten, men fordi de gir teamet anledning til å øve på å følge med på hverandre i et trygt miljø der feil ikke får konsekvenser for pasienten. Læringen skjer først og fremst i debriefen. En god debrief handler ikke bare om hva som gikk galt, men om hva teamet observerte underveis. Hvilke vurderinger var gode? Hvem så noe? Hvem sa fra? Hvem lot være, og hvorfor?
Et nyttig verktøy er SBI-modellen (situasjon, atferd og effekt), som hjelper teamet med å gi konkrete og konstruktive tilbakemeldinger uten å skape forsvar. Utvikling av teamferdigheter bør ikke overlates til den enkelte medarbeider. Det må være en systematisk del av opplæringen, simuleringstreningen og kulturutviklingen i prehospitale miljøer.
Styrken ligger i teamet
For meg blir slike situasjoner en påminnelse om noe jeg egentlig vet fra før: Ingen av oss ser alt alene. Den samlede handlingskompetansen blir størst når vi følger med på hverandre, deler observasjoner og bruker hele teamets kompetanse. Gjensidig monitorering handler derfor ikke om kontroll, men om å skape et team som ser mer, oppdager mer og handler bedre enn hvert enkelt medlem ville gjort alene.
Referanser
Grant, A., Kontak, J., Jeffers, E., Lawson, B., MacKenzie, A., Burge, F., Martin-Misener, R., m.fl. (2024). Barriers and enablers to implementing interprofessional primary care teams: A narrative review of the literature using the consolidated framework for implementation research. https://doi.org/10.1186/s12875-023-02240-0
Hetland, S., & Holen, T. B. (2023). Felles mentale modeller (Big Five) og operativt politiarbeid (Masteroppgave). Nord universitet.
Salas, E., Sims, D. E., & Burke, C. S. (2005). Is there a "Big Five" in teamwork? Small Group Research, 36(5), 555–599. https://doi.org/10.1177/1046496405277134
Schmutz, J. B., Meier, L. L., & Manser, T. (2019). How effective is teamwork really? The relationship between teamwork and performance in healthcare teams: A systematic review and meta-analysis. BMJ Open, 9(9), e028280. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2018-028280
Enkelte detaljer i pasienthistorien er endret eller utelatt av hensyn til taushetsplikten.
