Stem på din favoritt - her er 16 abstrakter som er levert til AmbulanseForum 2025

Åke Erling L. Andresen¹²³

¹ Prehospitale tjenester, Luftambulanseavdelingen, Vestre Viken HF

² Anestesi- og intensivavdelingen, Drammen sykehus

³ Forsvarets sanitet, Luftevakueringskompaniet

Introduksjon

I Norge brukes akutthjelpere fra brannvesenet som ressurs ved hjertestans utenfor sykehus. Standard ventilasjonsmetode er munn-til-maske. Den optimale luftveisstrategien for akutthjelpere ved hjertestans er ikke klart definert i guidelines.

Metode

Vi gjennomførte en prospektiv intervensjonsstudie for å se om innføring av en «supraglottic airway» (SGA) var gjennomførbart¹. 35 brannstasjoner i sør-øst Norge ble inkludert. Akutthjelpere fra brannvesenet har basal opplæring i førstehjelp og rykker regelmessig ut på hjertestans. Akutthjelperne deltok på 45 minutter teoretisk og praktisk opplæring gjennomført på egen brannstasjon. Etter opplæring fikk de utdelt SGA, i form av iGel® i tre størrelser. Suksess ved bruk av SGA ble definert som adekvat heving av thorax ved ventilasjon, bedømt ved visuell inspeksjon eller med hånden plassert på pasientens bryst. Studien ble finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Resultat

Alle (n=502) opplærte akutthjelpere deltok i studien. SGA ble brukt i 23 hjertestans utenfor sykehus hos voksne pasienter. SGA ble brukt med suksess i 20 (87 %) av hendelsene, med en førstepassasjesuksess i 18 (78 %) av tilfellene. Luftlekkasje ble rapportert i tilfellene hvor plasseringen av SGA ikke var vellykket. Ingen av disse hendelsene ble tilskrevet feil bruk av SGA fra akutthjelperne. Det ble ikke registrert komplikasjoner.

Diskusjon

Akutthjelperne i denne studien klarte å bruke SGA etter et enkelt opplæringsopplegg. Tyske akutthjelpere fra Røde Kors brukte SGA på 59 hjertestans med en suksess på 88 %². I Finland brukte akutthjelpere SGA på 63 hjertestans med 94 % suksess³. Resultatene sammenfaller med litteraturen. SGA retter luftstrømmen ned i lungene og representerer en sikrere luftvei enn bruk av munn-til-maske. Akutthjelpere fra brannvesenet er en viktig ressurs ved hjertestans utenfor sykehus. I denne studien ble bruk av SGA gjennomført med begrensede ressurser, og akutthjelperne viste stor villighet til opplæringen. Resultatene underbygger implementering av SGA brukt av akutthjelpere fra brannvesenet på hjertestans hos voksne utenfor sykehus.

Figur: Grafisk oppsummering fra originalartikkelen1

Referanser

1. Andresen AEL, Varild Lauritzen M, Kramer-Johansen J, Kristiansen T. Implementation and use of a supraglottic airway device in the management of out-of-hospital cardiac arrest by firefighter first responders – A prospective feasibility study. Resusc Plus. 2023;16:100480.

2. Haske D, Gaier G, Heinemann N, Schempf B, Renz JU. Minimal training for first responders with the i-gel leads to successful use in prehospital cardiopulmonary resuscitation. Resuscitation. 2019;134:167–168.

3. Lankimaki S, Alahuhta S, Kurola J. Feasibility of a laryngeal tube for airway management during cardiac arrest by first responders. Resuscitation. 2013;84(4):446–449.

Se innsendt abstrakt som PDF

Dan Atar¹, Sougat Sarkar², Emil Kolev³, Carla Mura⁴, Frank Brosstad¹, Lotte Theodorsen⁵, Geir Ivar Westen⁵ & Per Erik Stribolt-Halvorsen⁵

1: Universitetet i Oslo / Oslo universitetssykehus

2: PLG Group

3: Convex Diagnostics Center

4: Anapharm Bioanalytics

5: Asamedic AS

Introduksjon

Prehospital administrasjon av acetylsalisylsyre (ASA) ved mistanke om akutt hjerteinfarkt (AMI) reduserer dødelighet og komplikasjoner betydelig. Barbash et al (2002) viste 56 % lavere 30-dagers dødelighet – og 67 % lavere 7-dagers dødelighet – ved ASA gitt før innleggelse (2). En ny oral ASA-løsning (Coxor) kan gjøre slik behandling raskere og enklere i ambulanse og av pasienten selv.

Metode

I en åpen, randomisert crossover-studie fikk 24 friske frivillige 300 mg ASA som enten oral løsning (15 ml) eller tygget tablett, i både fastende og mett tilstand, med 10 dagers wash-out. Serumkonsentrasjoner av ASA og salisylsyre ble målt over 12 timer. Primært endepunkt var hastighet og nivå av systemisk ASA-eksponering (1).

Resultat

Etter 3 minutter var ASA-konsentrasjonen 356 ng/ml med Coxor og 204 ng/ml med tygget ASA (fastende). I begge ernæringssituasjoner ble terskelnivået på 1000 ng/ml – som er assosiert med ca. 50 % hemming av tromboxan B₂ og dermed betydelig antitrombotisk effekt (3) – nådd med Coxor innen 5 minutter, mens tygget ASA nådde dette nivået senere (7–10 minutter). Eksponeringsmålet pAUC₀–₅min var 51 % høyere for Coxor i fastende og 108 % høyere i mett tilstand. For pAUC₀–₁₀min var forskjellen 49 % og 43 %. Dette dokumenterer en raskere og høyere tidlig ASA-eksponering med Coxor, og underbygger potensialet for raskere onset of action i akuttsetting.

Konklusjon

En ferdig oppløst ASA-løsning gir raskere og mer pålitelig systemisk eksponering enn tygget tablett, noe som er særlig relevant i prehospital akuttbehandling der tid er kritisk. Dette kan gi ambulansepersonell et nytt verktøy for rask og trygg ASA-administrasjon, også der tyggeevne eller samarbeidsevne er redusert. I lys av funnene til Barbash et al. kan dette gi ambulansepersonell og pasienter et mer effektivt verktøy for å redusere morbiditet og mortalitet i de avgjørende minuttene etter symptomdebut.

Referanser

1. Atar D, Sarkar S, Kolev E, Mura C, Brosstad F, Theodorsen L, et al. Randomized, open-label, crossover trial comparing the pharmacokinetic profile of a novel oral aspirin solution and a chewed aspirin tablet. Int J Clin Pharmacol Ther. 2022;60(10):430–8.

2. Barbash IM, Freimark D, Gottlieb S, et al. Outcome of myocardial infarction in patients treated with aspirin is enhanced by pre-hospital administration. Cardiology. 2002;98(3):141–7.

3. Feldman M, Cryer B. Effect of aspirin dose on prostaglandin biosynthesis and bleeding time: dose–response study in humans. Am J Cardiol. 1999;84(3):404–9.

Se innsendt abstrakt som PDF

Hanna Marie Otterholt Bekkeseth (1,2), Vilde Teigene Måløy (2,3,4), Helge Fagerheim Bugge (2,3,4), Mona Guterud (2), Karianne Larsen (2,4), Maren Ranhoff Hov (2,4,5), Else Charlotte Sandset (2,3,4) & Anette Huuse Farmen (1)

1. Nevrologisk avdeling, Sykehuset Innlandet

2. FoU, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

3. Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

4. Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

5. Paramedisinutdanningen, OsloMet

Introduksjon

Akutt svimmelhet kan være et symptom på hjerneslag, men er i de fleste tilfeller ufarlig. Fravær av standardisert prehospital vurdering av svimmelhet kan føre til over- og under-triagering og er en utfordring for ambulansetjenesten. Ved å analysere den prehospitale vurderingen av pasienter med akutt svimmelhet innlagt med mistanke om hjerneslag, ønsker vi å øke kunnskapen om hvordan man kan forbedre diagnostikk i ambulansetjenesten.

Metode

ParaNASPP er en stepped-wedge cluster-randomisert kontrollert studie, som innførte National Institutes of Health Stroke Scale (NIHSS) i ambulansetjenesten i Oslo. Studien innebar opplæring av ambulansepersonell med standardisert kommunikasjon mellom prehospital tjeneste og slaglege. Vi utførte en subgruppeanalyse på pasienter med akutt svimmelhet innlagt med mistanke om hjerneslag. Positiv prediktiv verdi (PPV) ble sammenlignet mellom ambulansepersonell som brukte NIHSS (intervensjonsgruppe) vs FAST (kontrollgruppe).

Resultat

Av 801 pasienter med mistenkt hjerneslag prehospitalt, var svimmelhet beskrevet i ambulansejournalen hos 205 pasienter (25,6%). Blant disse fikk 66 (32,2%) en hjerneslagdiagnose. Prehospital tid var lengre hos pasienter med mistenkt hjerneslag der svimmelhet var et symptom, sammenlignet med de uten svimmelhet (median tid 97 (71–181) min vs. 80,5 (55–143) min, p<0,001). Det var ingen signifikant forskjell i PPV mellom intervensjon og kontrollgruppen (34,5% vs 29%, p=0,416). PPV for hjerneslag hos svimle pasienter var ved bruk av FAST 46% (sensitivitet 63%, spesifisitet: 64%) vs. NIHSS 38% (sensitivitet 94%, spesifisitet 27%).

Diskusjon

Rundt en tredjedel av pasienter med prehospital mistenkt hjerneslag og svimmelhet fikk en hjerneslagdiagnose. Resultatene viser at prehospital NIHSS og FAST ikke er presise nok i vurdering av pasienter med mistenkt hjerneslag og svimmelhet. FAST undertriagerer (lav sensitivitet) og NIHSS overtriagerer (lav spesifisitet). VertigoNASPP har som mål å øke PPV for hjerneslag ved prehospital vurdering av akutt svimmelhet med et beslutningsverktøy basert på symptomalgoritmer.

Se innsendt abstrakt som PDF

Asbjørn Braastad¹ & Nicolai Mikkelsen Skaar¹

¹ NTNU – bachelor i paramedisin

Introduksjon

Masseskadehendelser øker i forekomst. Dagens opplæring tilrettelegger ikke for det dynamiske risikonivået slike hendelser kan inneholde, og det er et behov for nye metoder for trening på masseskadetriage.

Metode

Studien har et eksplorerende, kvalitativt design. Sytten deltakere fra nødetater, legevakt og frivillige organisasjoner gjennomførte et VR-simulert masseskadescenario, etterfulgt av et strukturert intervju. I VR-scenarioet triagerte deltakerne 26 pasienter ved hjelp av RAMP-triagemodellen. Tematisk analyse ble brukt for å kode og tematisere dataen.

Resultat

Analysen identifiserte tre hovedtemaer: (1) utfordringer med dagens opplæring og trening på masseskadehendelse, (2) VR som øvingsmetode, og (3) forutsetninger for implementering av VR til opplæring. Resultatene viser at dagens opplæring er mangelfull, lite tverretatlig, og ressurskrevende. Deltakerne uttrykte stor optimisme for VR som et verktøy for økt treningsfrekvens, bedre tilpasning til individuelle læringsbehov og styrket tverretatlig samarbeid. Samtidig ble det påpekt at visse forutsetninger, som utstyr, brukeropplæring og brukervennlig design, og realistiske scenarioer er nødvendig for å implementere VR i praksis.

Konklusjon

VR har potensial for å kunne bidra til mer effektiv og fleksibel trening på taktisk masseskadetriage. VR-simuleringer kan imidlertid ikke replikere stress og fysisk påkjenning på samme måte som fullskalaøvelser og burde derfor benyttes som et supplement til tradisjonell trening.

Se innsendt abstrakt som PDF

Frode Bremseth¹, Patrick Wilberg², Knut Anders Brevig³, Elisabeth Flagtvedt⁴ & Ronni Hansen⁵

1 Helse Stavanger HF

2 Vestre Viken HF

3 Sykehuset Innlandet HF

4 Sørlandet Sykehus HF

5 Universitetssykehuset i Nord Norge

Introduksjon

Ambulansepersonell utsettes i økende grad for vold, trusler og aggresjon i tjenesten, ofte i møte med pasienter i krise, pårørende eller publikum. Dette har alvorlige konsekvenser for både helsepersonellets fysiske og psykiske helse, og påvirker kvaliteten på tjenestene, sykefravær og rekruttering. For å møte denne utfordringen er prosjektet «Prehospitalt MAP» etablert som et nasjonalt initiativ for å styrke kompetansen i møte med aggresjonsproblematikk.

Metode

Prosjektet bygger på MAP-programmet (Møte med Aggresjons Problematikk), og har som mål å utvikle og implementere et strukturert opplæringsprogram for ambulansepersonell. Kurset skal gi konkrete verktøy for forebygging, de-eskalering og trygg håndtering av voldelige situasjoner.

Diskusjon

Tiltakene omfatter instruktøropplæring, utvikling av et to-dagers grunnkurs for alle ansatte i ambulansetjenesten, og bruk av helsefaglig simulering, e-læring og praksisnær undervisning. Prosjektet er forankret i flere helseforetak, inkludert Sykehuset Innlandet HF, Vestre Viken HF, Helse Stavanger, Sørlandet Sykehus HF og UNN, og har nasjonal rekkevidde gjennom samarbeid med MAP/SIFER. Prosjektet er en del av MAP sin strategiske plan for utvidelse og samarbeider tett med daglig leder og hovedinstruktører. Målet er at MAP prehospital fullt ut innlemmes i det nasjonale MAP-programmet.

Målgruppen er ambulansepersonell i de deltakende helseforetakene, med potensial for overføring til øvrige deler av spesialist- og kommunehelsetjenesten i prehospital kontekst. Pilotering og evaluering er planlagt i 2026, med mål om nasjonal implementering.

Prehospitalt MAP representerer et viktig og nødvendig tiltak for å sikre en trygg, bærekraftig og kompetent akuttmedisinsk beredskap i hele landet.

Se innsendt abstrakt som PDF

Jonatan Blix Fevik & Anders Karlsen Dahl

Bachelor i paramedisin, NTNU Gjøvik

Introduksjon

Hjertestans er en av de mest tidskritiske tilstandene en paramedisiner kan møte i løpet av arbeidsdagen. I Norge benyttes to ulike hjertestansalgoritmer. Den ene innebærer periodevise avbrudd på opptil ti sekunder for å gi to ventilasjoner etter 30 brystkompresjoner (30:2), mens den andre tillater ventilasjoner mellom uavbrutte kompresjoner (CCC). Gjennom denne litteraturstudien har vi undersøkt hvilken innvirkning hver algoritme har på pasientens utfall og prognose.

Metode

Vi gjennomførte et strukturert litteratursøk i databasene PubMed og CINAHL. Basert på søket inkluderte vi sju relevante artikler, og analyserte totalt åtte artikler som sammenlignet CCC med 30:2. Analysen ble strukturert etter hovedtemaene return of spontaneous circulation (ROSC), overlevelse og nevrologisk utfall, samt fysiologiske og menneskelige faktorer.

Resultat

Resultatene viste generelt liten forskjell mellom CCC og 30:2. Likevel pekte enkelte studier på at CCC kan gi økt hands-on-tid og flere ventilasjoner per minutt – faktorer som isolert sett er assosiert med bedre prognose. Andre studier fremhever også forskjeller i hvordan algoritmene påvirker menneskelige faktorer, som kan effektivisere gjenopplivningsarbeidet.

Diskusjon

Selv med liten forskjell i utfall, viser litteraturstudien at CCC er forbundet med mer hands-on-tid og ventilasjoner. Videre fokus bør derfor være rettet mot trening i CCC for å fremme viktige faktorer ved hjertestans.

Tabell: Tematisk analyse

Se innsendt abstrakt som PDF

Øyvind Grassdal¹

¹ Bachelor i paramedisin, UiS

Introduksjon

De siste seks tiårene har ambulansetjenesten utviklet seg fra å være en enkel transporttjeneste til å bli en viktig del av den akuttmedisinske kjeden. Stadig mer behandling og undersøkelser gjøres prehospitalt, og ultralyd omtales som det nye stetoskopet. Samtidig slås det fast i NOU 17:2015 Først og fremst, at ambulansepersonell trenger økt kompetanse for å bruke ultralyd ved akuttmedisinske tilstander og skader. Hensikten med denne studien er å undersøke om ambulansepersonell har god nok kunnskap til å tilegne seg, samt bruke POCUS som beslutningsstøtteverktøy på selvstendig grunnlag.

Metode

Jeg har benyttet systematisk litteraturstudie som metode. Det er søkt i databasen Cinahl og søkemotoren PubMed, samt usystematisk i Google Scholar. Jeg inkluderte studier fra 2010 til dags dato. Resultat Det ble inkludert tre artikler fra PubMed, to fra Cinahl og én ble identifisert gjennom snøballmetoden. Tre av studiene var relatert til simulering, og tre inkluderte pasienter.

Resultat

Artiklene konkluderer med at ambulansepersonell kan, etter kort fokusert opplæring, tilegne seg tilfredsstillende kunnskaper og ferdigheter til å bruke POCUS. Ingen artikler har oppnådd statistisk signifikans.

Konklusjon

Å forske i et prehospitalt miljø er krevende og medfører at det må tas hensyn til mange ulike faktorer og variabler rundt studiedesign, deltakere, vurdering av samtykke og andre etiske problemstillinger. På grunn av lavt antall deltakere, både pasienter og ambulansepersonell, kan en ikke generalisere og konkludere med statistisk signifikans. Likevel tyder funnene på at ambulansepersonell har faglige forutsetninger for å mestre POCUS og bruke det som beslutningsstøtteverktøy, men det trengs ytterligere forskning.

Se innsendt abstrakt som PDF

Jan Arvid Grimsrud¹, Helene Lund¹²³ & Ingvild B.M. Tjelmeland⁴

1 RAKOS, prehospital klinikk, Stavanger Universitetssykehus

2 AMK, prehospital klinikk, Stavanger Universitetssykehus

3 Universitetet i Stavanger

4 Prehospital klinikk, Oslo universitetssykehus

Introduksjon

Hjertestans er opphør av hjertets mekaniske aktivitet, bekreftet ved mangel på tegn til sirkulasjon. Flertallet av de som rammes av plutselig hjertestans overlever ikke hendelsen. Korrekt og effektiv håndtering av hjertestans utenfor sykehus er avgjørende for pasientoverlevelse, og AMK-sentralens evne til raskt å identifisere hjertestans og igangsette riktig tiltak er avgjørende dersom pasientbehandlingen skal forbedres og overlevelsen skal øke.

For at data i et kvalitetsregister skal bidra med data av god kvalitet, og data som er riktige, er det viktig å undersøke reliabilitet. Reliabilitet refererer ofte til hvorvidt et skåringsverktøy gir konsistente resultater ved gjentatte målinger. For å undersøke reliabilitet i Hjertestansregisteret er det igangsatt et prosjekt som har som mål å lage lydlogger og journaler fra Akuttmedisinsk Kommunikasjonssentral (AMK) og ambulanse.

Metode

• 113-samtale: Fem personer med varierende bakgrunn spilte innringere. Deltagerne ble orientert om foranledning til hjertestans-hendelsen. AMK-operatører på vakt ble forespurt om deltagelse, men ble ikke orientert om hva hendelsen var og ble bedt om å håndtere innringningen som en ordinær henvendelse. Lydfilene ble lagret på sikker server.

• Pasientjournal: For hvert scenario ble ambulansejournal og hjertestans­skjema laget. Hendelsene baseres på erfaring fra reelle hendelser, men er ikke basert på en enkelt pasient.

• Dokumentasjon: 10 registrarer fra forskjellige helseforetak vil bli invitert til å delta med registrering, og data legges inn i testdatabasen til Hjertestansregisteret.

Resultat

Enigheten mellom registrarene vurderes ved å beregne observert enighet, det vil si hvor ofte registrarene ga samme vurdering for hver enkelt case. Analysene gjennomføres i R i samarbeid med servicemiljøet i Helse Sør-Øst.

Diskusjon

Denne simuleringsstudien vil gi det første systematiske innblikket i reliabiliteten til data for hjertestans utenfor sykehus. Resultatene er tenkt brukt til å utvikle målrettede opplæringsprogrammer, justere registreringsveiledninger og etablere standardiserte prosesser som reduserer variasjon og styrker datakvaliteten i Hjertestansregisteret.

Se innsendt abstrakt som PDF

Andreas Gustavsen¹ & Randi Simensen²

¹ OUS/Universitetet i Stavanger

² OUS/Norsk luftambulanse

Introduksjon

Ved Oslo universitetssykehus (OUS) har enreddere, paramedisinere som bemanner enheter alene, enten på akuttbil eller motorsykkel, myndighet til å administrere både fentanyl og morfin ved smertebehandling. Til tross for farmakologiske ulikheter og forskjellig bivirkningsprofil finnes ingen tydelige retningslinjer for hvordan de skal velge mellom opioidene. Formålet med studien var å undersøke hvilke kliniske, organisatoriske og erfaringsbaserte faktorer som påvirker enredderes beslutningsprosesser i medikamentvalg.

Metode

Studien har et kvalitativt design med tre fokusgruppeintervjuer gjennomført i januar 2025. Totalt 11 enreddere fra urbane og rurale områder deltok. Deltakerne ble rekruttert via en felles kommunikasjonsplattform. Alle var erfarne og kunne administrere fentanyl og morfin. Intervjuene ble transkribert og analysert ved hjelp av seks trinns tematisk analyse. Det teoretiske rammeverket inkluderte beslutningsteori, organisasjonsteori og teorien om planlagt atferd. Førsteforfatterens dobbeltrolle som forsker og enredder ble brukt refleksivt gjennom analyseprosessen.

Resultat

Enredderes valg av opioid ble i stor grad påvirket av intuisjon, erfaring, pasientkategori og transporttid. Fentanyl ble ofte foretrukket ved akutt skade og kort transporttid grunnet rask effekt, mens morfin ble valgt ved langvarig transport og hos skrøpelige pasienter. Logistiske hensyn, frykt for bivirkninger og usikkerhet, bidro til variasjon i praksis. Mangelen på strukturerte tilbakemeldinger og opplæring førte til fremvekst av “ambulanse-sannheter”, eller lokale, uformelle praksiser som delvis erstattet prosedyrer.

Diskusjon

Studien viser at enredderes beslutningstaking preges av en sammensatt kombinasjon av farmakologisk forståelse, organisatoriske barrierer og kulturelle normer. Dokumentasjonskrav og rigid etterlevelse av prosedyrer ble av flere ansett som hindringer for pasientbehandling. Samtidig ble god pasientbehandling løftet frem som viktigste prioritet. Studien antyder at dagens retningslinjer i liten grad tar høyde for operative realiteter. Det foreslås utvikling av mer fleksible, erfaringsbaserte prosedyrer og bedre opplæring i opioidbruk. Strukturert erfaringsdeling, regelmessig faglig refleksjon og målrettet opplæring kan forbedre beslutningsgrunnlag og dermed pasientbehandling innen prehospital akuttmedisin.

Se innsendt abstrakt som PDF

Vilde Teigene Måløy¹²³, Hanna Otterholt Bekkeseth¹⁴, Helge Fagerheim Bugge¹²³, Mona Guterud², Karianne Larsen²³, Silke Walter⁵, Maren Ranhoff Hov²³⁶, Else Charlotte Sandset¹²³

¹ Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Norge

² FoU, Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Norge

³ Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge

⁴ Nevrologisk avdeling, Sykehuset Innlandet Lillehammer, Norge

⁵ University of Saarland, Germany

⁶ OsloMet, Oslo, Norway

Introduksjon

Prehospital identifisering og triagering av pasienter er et avgjørende steg i akutt slagbehandling. Nyere studier har vist at kvinner med akutt hjerneslag kan presentere andre og mindre kjente symptomer enn menn, og at kvinner i større grad undertriageres prehospitalt. Vi vil kartlegge om det er kjønnsforskjeller i tidsbruk, symptomer og håndtering av pasienter med mistenkt hjerneslag.

Metode

Data fra den trinnvise cluster-randomiserte kontrollerte studien ParaNASPP, ble stratifisert for kjønn og analysert. Intervensjonen i ParaNASPP gikk ut på å implementere prehospital NIHSS ved bruk av eSTROKE-appen, opplæring av ambulansepersonell og standardisert kommunikasjon. Deskriptive og eksplorative analyser ble utført for å undersøke om det var kjønnsforskjeller i den akutte behandlingskjeden for hjerneslag.

Resultat

Av 801 inkluderte pasienter med mistenkt hjerneslag var 380 (47 %) kvinner. Kvinnene var eldre (72,9 vs 69,4, p<0,001) og hadde større sannsynlighet for å bo alene, mens mennene hadde mer komorbiditet. Kvinner med hjerneslag hadde høyere median (IQR) prehospital NIHSS enn menn (3(2,8) vs 2(1,7), p=0,04) og lavere GCS ved innleggelse (15(14,15) vs 15(15,15), p=0,02). Det var gjennomgående noe lenger tidsbruk for kvinner enn menn. Både median (IQR) prehospital «on scene»-tid (27(21,35) min vs 26(20,33) min, p=0,03), og tid fra ankomst sykehus til første CT (19(15,52) min vs 18(15,29) min, p=0,04) var signifikant lenger for kvinnene. Den positive prediktive verdien for slagdiagnose ved ParaNASPP-intervensjonen var 51,6 % for menn og 43,8 % for kvinner (p=0,10). En større andel av mennene hadde et godt funksjonelt utkomme (definert som modified Rankin Scale score 0–2) ved 3-måneders oppfølging sammenlignet med kvinnene (71,5 % vs. 60,4 %, p=0,02).

Diskusjon

På tross av at kvinnene hadde en høyere prehospital NIHSS, var flere tidsintervaller lenger for kvinner. Om denne forsinkelsen skyldes forskjell i symptompresentasjon, eller andre faktorer som kan vanskeliggjøre en klinisk vurdering, trengs det videre forsking for å undersøke.

Figur 1: Tidsintervaller for pasienter med mistenkt hjerneslag

Se innsendt abstrakt som PDF

Solveig Pederstad Rise¹, Benedicte Cunningham Eckhoff¹ & Inger Anne Kvam¹

¹ NTNU – bachelor i paramedisin

Introduksjon

Studien undersøker om VR-teknologi kan være et effektivt læringsverktøy for å øke felles situasjonsforståelse og trening på masseskadetriage. Samt hvor egnet RAMP-triage er som et alternativ til den nasjonale veilederen for masseskadetriage, i dynamiske høyrisikomiljøer. Studien sammenligner, og undersøker felles forståelse for triagering og samhandling mellom deltakere fra ulike nødetater og den akuttmedisinske kjede.

Metode

Studien benytter kvalitativ metode, hvor det anvendes strukturerte intervjuer og observasjon av deltakerne. Det er 16 deltakere i studien. Deltakerne fikk en kort, informativ introduksjon om triagemodellen RAMP og praktisk gjennomføring av simuleringen. Deretter gjennomførte deltakerne et masseskadescenario ved bruk av VR-teknologi. Deltakerne triagerte 25 pasienter i scenariet. Deretter ble deltakerne intervjuet av to forskere med spørsmål fra en intervjuguide. Svarene til deltakerne ble notert av to intervjuere.

Resultat

Resultatene fra studien viser at det er stor positivitet rundt VR-teknologi blant deltakerne, men at dette må supplere annen fysisk øving. VR-basert trening kan øke felles forståelse av taktisk triage og samhandling på skadested. Blant flertallet av deltakerne, ses implementeringen av triagemodellen RAMP som effektivt og enkelt. I tillegg er det stort behov for trening på masseskade, og bruk av VR vises å være nyttig på området.

Konklusjon

Denne studien tyder på at VR-trening kan være et nyttig verktøy i opplæring av RAMP-triage i høytrusselsituasjoner. RAMP-modellen ble vurdert som effektiv og enkel å bruke, og deltakerne opplevde treningen som engasjerende og læringsrik. Selv om det er enkelte begrensninger med denne type trening, så gir det grunnlag for videre forskning på området.

Se innsendt abstrakt som PDF

Randi Simensen¹ & Arne Skulberg¹²

¹ Prehospital klinikk, Ambulanseavdelingen, OUS

² NAKOS

Introduksjon

Overdoser fra opioider er et økende problem i Norge, med 388 dødsfall i 2023 (1). Samtidig er opioidforgiftning enkelt behandlet med basale tiltak og nalokson om et tilfelle blir oppdaget i tide. Flere overlever tilfeller av overdoser enn de som dør, og overvåkning av naloksonadministrasjon av ambulanser kan gi verdifull informasjon for å forstå overdosesitasjonen lokalt og nasjonalt. Dette er særlig viktig for å styrke beredskapen mot nye potente opioider som fentanyl og nitazener som er en økende trend. Formålet med piloten er å se om ambulansetjenesten kan utlevere data som kan brukes i overdoseovervåkningen og videre kvalitetsarbeid.

Metode

Alle landets ambulansetjenester er forespurt om å dele anonyme data på ambulanseoppdrag som ble behandlet med nalokson i 2023. Opplysninger om dose nalokson, måned, utkallskriterie, hjertestans/ja nei og leveringssted er samlet inn. Data er analysert i Stata. Utliggere i dosering er fjernet fra datasettet. Data om folketallet er hentet fra Statistisk Sentralbyrå.

Resultat

11 av 18 tjenester leverte data. To tjenester kunne ikke levere doseringsdata for 2023. Median dose nalokson var 0,4 mg, med liten spredning. Se tabellen for detaljer. 7 caser er fjernet fra utregningen da de sto som dose <0,08 eller >8 mg.

Diskusjon

Det har vært varierende respons fra, og muligheter fra ambulansetjenester på å levere data, på grunn av forskjellige rutiner og journalsystemer. Dette er en bekymring da overvåkning og beredskap blir vanskeligere. Dosene nalokson som brukes er moderate, med noe forskjell mellom foretak. Denne piloten kan ikke forklare disse forskjellene. Det er stor forskjell i forekomst, med 12 ganger så mange hendelser i Oslo Kommune enn i Helse Førde, noe som gir grunnlag for målretting av tiltak. Denne piloten fanger ikke opp tilfeller der nalokson nesespray er gitt som kameratredning.

Tabell

Referanser

1: Folkehelseinstituttet [Internet]. 2024 [cited 2024 Oct 18]. Narkotikautløste dødsfall 2023. Available from:

https://www.fhi.no/le/rusmidler-og-avhengighet/narkotikainorge/konsekvenser-av-narkotikabruk/narkotikautloste-dodsfall/

Se innsendt abstrakt som PDF

Lin Eik Ulvøy¹, Jorun Rugkåsa¹², Trine M. Jørgensen¹, Solveig Kjuus³, Kristin Häikiô¹

¹ Oslo Metropolitan University, Norway

² AHUS

³ User Representative

Introduction

People living with mental health illnesses and/or drug-related issues (PwMDs) face an increased risk of coercion and violations of autonomy within healthcare services. Simultaneously, ambulance workers (AW) encounter challenges in assessing patients’ decision-making competence while ensuring appropriate care and adhering to legal frameworks. This study aims to investigate how PwMDs perceive their interactions with AWs and how these insights can be implemented in education and procedural development.

Method

Reflexive thematic analysis of 23 individual in-depth interviews with PwMDs of various genders and ages. Informed consent assessed by the researcher and qualified staff.

Results

Patients with mental disorders and/or substance use disorders (PwMDs) generally report positive experiences when interacting with AW. However, they perceived that AW were less motivated and qualified to provide healthcare when dealing with substance-related issues and/or mental health disorders compared to somatic illnesses or injuries. Informants experienced a condescending attitude, which they found stigmatizing. Nonverbal communication was perceived as more distressing than verbal communication. Furthermore, they described a lack of information and shared decision-making as burdensome. Some felt that decisions regarding treatment and admission location were predetermined. The police become involved when PwMDs refuse treatment and/or admission, and several informants believe that the behavior of ambulance workers changes in the presence of the police. They observe that AWs become stricter and more assertive when the police are involved.

Conclusion

The user perspective is a crucial element in the training of ambulance personnel, as people living with mental health illnesses and/or drug-related issues (PwMDs) are particularly vulnerable to feeling deprioritized, undertreated, and misunderstood due to widespread stigma. PwMDs express a clear desire to be treated equally to other patients and to be met with respect.

Se innsendt abstrakt som PDF

Hannah Vidnes, Leah Nikeline Tuxen & Hanna Erikstein

Bachelor i Paramedisin ved OsloMet

Introduksjon

Ambulansepersonell utsettes for søvnmangel som følge av skiftarbeid. Samtidig er utrykningskjøring og søvnmangel forbundet med økt risiko for trafikkulykker. Kombinasjonen av søvnighet og utrykningskjøring representerer en betydelig utfordring for trafikksikkerheten. Dette understreker behovet for effektive tiltak for å opprettholde kognitiv funksjon og motvirke søvnighet hos føreren. Gjennom denne oppgaven vil vi derfor besvare problemstillingen “Hvilke tiltak kan iverksettes for å redusere risikoen for trafikkulykker under utrykningskjøring, som følge av søvnmangel hos ambulansepersonell?”

Metode

Denne oppgaven bruker litteraturstudie som metode. Et systematisk søk ble gjennomført i databasene: PubMed, Epistemonikos og CINAHL. Totalt ble syv forskningsartikler inkludert basert på relevans, kvalitet og overførbarhet.

Resultat

Resultatene omhandler ulike tiltak rettet enten mot kjøresituasjoner eller skiftarbeid, som har til hensikt å redusere eller gjenkjenne søvnighet og forbedre årvåkenhet. Dette inkluderer tiltak knyttet til lur, søvntiming, medikamenter, koffein og teknologi.

Diskusjon

Både søvnmangel og utrykningskjøring øker risikoen for trafikkulykker, noe som gjør ambulansepersonell særlig utsatt under utrykningskjøring. For å redusere risikoen trengs en helhetlig og fleksibel tilnærming som ivaretar både individuelle behov og strukturelle forhold i tjenesten. Det er samtidig behov for mer forskning, samt økt opplæring og bevisstgjøring om søvn og søvnmangel for å styrke trafikksikkerheten i ambulansetjenesten.

Se innsendt abstrakt som PDF

Fadumo Yusuf¹, Ingvild B.M. Tjelmeland¹, J. Kramer-Johansen¹²

¹ Nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin

² Universitet i Oslo

Introduksjon

I 2024 var det en reduksjon i antall tilfeller hvor ambulansepersonell startet eller kontinuerte hjerte-lunge-redning (HLR) ved hjertestans utenfor sykehus. Norsk hjertestansregister er et obligatorisk medisinsk kvalitetsregister som dekker hele befolkningen. Registeret samler data fra medisinsk nødtelefon (113), ambulanse og sykehus.

Metode

Vi beskriver det som ble oppgitt som årsak til at ambulansepersonell ikke startet HLR selv om de rykket ut og tenkte at de skulle starte behandling for hjertestans. Vi inkluderte alle prehospitale hjertestanshendelser i perioden januar 2020 til desember 2024. Vi ekskluderte hendelser der hjertestans var bevitnet av ambulanse, og de hvor pasienten hadde fått sjokk av en hjertestarter (AED) og fått tilbake egensirkulasjon før ambulansens ankomst.

Resultat

Det var mer enn 31 000 registrerte hjertestanshendelser i løpet av de fem årene. Det var 7 591 hendelser der ambulanse rykket ut, men ikke starter HLR. Den vanligste grunnen var at HLR ble vurdert som nytteløst, 3 964 (52 %). De fleste av disse (2 860, 72 %) hadde fått HLR før ambulansens ankomst. Mange pasienter hadde egensirkulasjon ved ambulansens ankomst 2 859 (38 %). Av disse hadde nesten alle fått HLR før ambulansens ankomst (2 648, 93 %).

Diskusjon

Analysen viser at årsaken til at ambulansepersonell velger å ikke starte HLR ved ankomst til hendelsesstedet, er at pasienten enten har tydelige tegn til sirkulasjon eller at HLR vurderes som nytteløs. Dette skjer mer enn 1 000 ganger per år, og selv om det ikke er skadelig med brystkompresjoner, er utrykninger til disse pasientene en betydelig ressursbruk som vi ikke vet om har noen effekt. Det vil være interessant å se på gruppen som hadde tegn til sirkulasjon og hvordan det går med dem, og om bedre utspørring i medisinsk nødtelefon kunne medført en annen respons enn et akutt ambulanseoppdrag til de hvor HLR ble vurdert som nytteløst.

Se innsendt abstrakt som PDF

Siw Lilly Osmundsen¹, Ingvild B.M. Tjelmeland¹ & Jo Kramer-Johansen¹²

¹ Norsk hjertestansregister, Nasjonalt senter for prehospital akuttmedisin (NAKOS), Prehospital klinikk, Oslo universitetssykehus

² Institutt for klinisk medisin, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Introduksjon

I Norge skal alder, kjønn og sosial status ikke påvirke behandling ved hjertestans utenfor sykehus. Data fra andre land viser at det kan forekomme forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Vi ønsket å undersøke om dette gjelder i Norge.

Metode

Vi analyserte data fra Norsk hjertestansregister 2015–2024 for pasienter ≥18 år, med kjent kjønn. Vi brukte regresjonsanalyser for å vurdere forskjeller i behandling, overlevelse til sykehus og overlevelse 30 dager, justert for faktorer som påvirker overlevelse.

Resultat

30 dagers overlevelse etter hjertestans utenfor sykehus var lavere hos kvinner enn hos menn (11 % mot 17 %). Kvinner var eldre (medianalder 73 mot 69 år), hadde oftere hjertestans hjemme (69 % mot 63 %) eller på sykehjem (15 % mot 8 %) og sjeldnere sjokkbar rytme (15 % mot 29 %). Hjertestans på offentlig sted forekom sjeldnere hos kvinner (12 % mot 25 %) og hjertestansen var sjeldnere bevitnet (61 % mot 64 %). Kun 1 % av kvinnene fikk hjertestans under fysisk aktivitet, mot 6 % av mennene. Kvinner fikk sjeldnere adrenalin og kompresjonsmaskin ble sjeldnere brukt. Gjenopplivingsforsøkene var kortere hos kvinner (20 minutter mot 22 minutter). Avansert luftvei ble brukt hos 65 % av kvinnene og 69 % av mennene (p < 0,001), kapnografi var sjeldnere dokumentert hos kvinnene. Regresjonsanalysen viste at overlevelse til sykehus ikke var påvirket av kjønn, mens 30-dagers overlevelse var lavere for kvinner, også etter justering for alder og andre faktorer.

Diskusjon

Kvinner hadde 15 % lavere sannsynlighet for overlevelse 30 dager etter hjertestans utenfor sykehus, også etter justering for alder. Overlevelse til sykehus viste ikke signifikant forskjell mellom kjønnene. Det ble funnet statistisk signifikante forskjeller i varighet av gjenopplivingsforsøk, bruk av avansert luftvei, kapnografi og kompresjonsmaskin. Klinisk betydning av disse forskjellene er usikker, men funnene bør følges opp for å sikre likeverdig helsehjelp.

Se innsendt abstrakt som PDF

Figur:

Fordelingen mellom alder og kjønn for pasienter som fikk hjertestans utenfor sykehus 2015-

2023, som fikk hjerte-lunge-redning av ambulansepersonell og som var identifisert.

Kun pasienter <18 år ble inkludert (n=31 973). Alder er inndelt i 5-års intervaller.