Triagering
«Rød eller død»: I Kragerø ble en mulig ny norsk masseskademodell testet i fullskala
Terrorister åpner ild mot politibåt og helikopter. Over 160 er skutt og skadd om bord. Midt i det verste tenkelige scenariet ble en ny norsk masseskademodell testet i fullskala.
Den grå RIB-en kommer inn fra siden. Det eneste som gir litt farge er det norske flagget på styrehuset.
Fra hoveddekket på MF «Kragerø» åpner terroristene ild. Først mot politibåten. Så mot helikopteret som nærmer seg fra Rygge. Politibåten presser likevel baugen inn mot akterdekket. Fergelemmen står oppe. Mannskapet er rammet og kan ikke senke den. Delta-mannskapene hjelper hverandre over den oppreiste lemmen mens de dekker hverandre. Bags med utstyr kastes over.
Så er de om bord.
Inne i salongen har det i nesten to timer sittet over hundre elever fra Kragerø videresgående og Skogmo videregående. De har skadepåskrifter foran seg. Noen er sminket med kunstige sår. De vet hva som kommer, men scenariet er likevel ikke enkelt å stå i. Nå ropes det og skrikes. Noen markører er stille og apatiske. Noen begynner å trekke uniformsjakker når hjelpen ankommer. Laserlysprikker fra en politibetjents utstyr tegner mønstre på gulvet.
Midt i det hele går en mann fra Delta ned på kne ved en ung jente som ligger inntil en vegg. Han leser lappen som beskriver skaden hennes, og begynner å triagere. Hendene arbeider rolig. Litt senere setter en annen fra Delta en venekanyle. På første forsøk.
Det er det nye systemet i praksis.
Fra fem koder til to
Jørn Einar Rasmussen er oberstløytnant, sjefslege i Hæren og seksjonsoverlege i akutt- og mottaksmedisin ved Sykehuset Telemark i Skien. Han er også mannen bak det som nå kalles «rød eller død». Et radikalt forenklet triagesystem som i Kragerø ble testet i en av de mest krevende sivil-militære rammene det er mulig å sette opp.
Det norske systemet for masseskadetriasje bygger på SALT. En modell med fem fargekoder og fire behandlingsmodaliteter. Rød, gul, grønn, grå og sort. For hver pasient skal innsatspersonellet vurdere respirasjon, håndleddspuls og evne til å følge ordre, og deretter prioritere behandling.
I teorien er det logisk. I praksis, mener Rasmussen, er det for komplisert. Særlig i de første minuttene av en masseskadesituasjon.
– Allerede på ti pasienter begynner vår evne til å gjøre gode ting å bli ganske dårlig, sa han på Ambulanseforum i september 2025, der han la frem problemstillingen for et fullsatt auditorium av prehospitalt personell. Og i en masseskade er det ikke ti pasienter du møter én om gangen.
Problemet er ikke bare antallet. Det handler om hvem som er først på stedet. Ved en terrorhendelse, et skred eller en bygningskollaps ankommer gjerne politi og brann før helsepersonell. De skal bruke et system laget for alle etater, under kognitiv overbelastning, kanskje i mørke eller mens situasjonen fremdeles er utrygg.
– Systemet forutsetter at du klarer å finne håndleddspuls, telle respirasjonsfrekvens og huske flytkjemaet, sier Rasmussen. Det er vrient selv for oss som jobber med det til daglig.
Hans løsning er å kutte. Drastisk. To kategorier: de du tror lever, og de du antar er døde. Enkle tiltak der og da – stopp blødningen, legg i sideleie. Resten kan vente til flere ressurser er på plass.
– Vi må ned på det vi faktisk makter i starten. Det er kanskje det vi så vidt makter.
Han ønsker ikke nødvendigvis å bruke «rød eller død» som offisielt navn. Men han aksepterer det.
– Bruk det, da.
Helsedirektoratet fulgte med
I Kragerø denne torsdagen er Bjørn Jamtli og Kari Svenkerud Fresvik til stede som observatører fra Helsedirektoratet. Begge jobber med revisjonen av den nasjonale veilederen for masseskadetriasje. Det er det samme dokumentet Rasmussen i to år har ment ikke holder mål i en reell masseskadesituasjon.
– Det er ikke noen hemmelighet at forenkling er det vi nå, om relativt kort tid, skal sende ut på en bred nasjonal høring, sier Jamtli etter øvelsen.
Han er forsiktig med å bekrefte at det er akkurat «rød eller død» som blir den nye modellen. Men retningen er klar, og tilstedeværelsen i Kragerø er ikke tilfeldig.
– Det å få se hvordan dette faktisk fungerer i praksis, det syns vi er svært nyttig, sier han.
Svenkerud Fresvik er direkte i sin begeistring over det hun har sett:
– Vi er kjempeimponert over hvor flinke alle er. Og over hvordan de som egentlig ikke har helse som sitt fag, behandler de skadde.
Det siste er ikke et tilfeldig poeng. En av ambisjonene med det forenklede systemet er nettopp at det skal være enkelt nok til at publikum kan brukes aktivt som ressurs. I Kragerø fikk uskadde passasjerer instrukser om å snu folk i sideleie og stoppe blødninger – oppgaver som i praksis har vært forbeholdt helsepersonell.
– Det å kunne bruke publikum i tillegg er en ny X-faktor i dette systemet, sier Rasmussen.
– Per definisjon en katastrofe
Jarl Magnus Moen er anestesilege på legebilen i Skien. Han deltok i øvelsen som og er ikke i tvil om verdien av dagen.
– Dette er gull verdt. Det er ikke så ofte vi får trent med Forsvaret, PST, beredskapstroppen og 330 på sånne store hendelser. Det er ofte her det kniper, altså samhandlingen mellom alle sine rutiner og prosedyrer.
Han observerte at triageringen ikke var konsistent gjennom hele øvelsen. Det nye systemet ble brukt inne på ferja, men da pasientene kom i land, gled noen tilbake til det gamle.
– Når du er kognitivt overbelastet og alle trenger en felles situasjonsforståelse, må du holde triasjeringsverktøyet så enkelt som mulig. Og da tror jeg den nye modellen er god. Det er min mening, jeg snakker for egen regning.
Ressursbildet var ærlig satt opp. Fire ambulanser til rådighet. I øvelsesscenariet var det spilt at andre store hendelser i fylket hadde bundet opp kapasiteten, en realistisk forutsetning ved koordinerte angrep.
– Hendelsen overstiger ressursene man har tilgjengelig. Da er det per definisjon en katastrofe, sier Morten Askevold, som deltok som instruktør og observerte samarbeidet mellom nødetater og spesialstyrker gjennom hele øvelsen.
Han understreker at det i en reell situasjon ville kommet langt flere ressurser. Men nettopp det er poenget med øvelsen: å trene på å håndtere gapet mellom behov og tilgang, ikke simulere en dag der alt er på plass.
– Rød eller død fungerer veldig godt. Det er noe vi kan ta videre.
Kaoset som må struktureres
En representant fra Delta som observerte hans kollegaer ønsker ikke å opptre med fullt navn. Alf er fagansvarlig i nasjonale beredskapsressurser, og har vært med på tilsvarende øvelser i Kragerø tidligere.
– Alle må ha et nært forhold til at masseskade er kaos. Man må lære å trives i kaos og å strukturere det som faktisk finnes der.
Han peker på noe som sjelden nevnes i tekniske beskrivelser av triagesystemer: at evnen til å fungere under ekstremt press ikke er likt fordelt.
– De som er selektert for å håndtere kaos, har det bedre på en slik dag enn de som bare blir kastet inn i det. Vi kommer ikke unna det på en så kompleks hendelse.
Arenaen som Rasmussen har skapt, kaller han unik.
– Det handler om å etablere minnebilder man tar med seg videre. Inn i diskusjoner i de enkelte innsatsstyrkene, og ut på reelle oppdrag. Vi har reist langt for å komme hit. Vi kommer gjerne igjen.
Evaluering på kaia
Værgudene var på øvelsens side. Det regnet rett før klokken ti, og da evalueringen var ferdig og alle forlot kaia, åpnet himmelen seg igjen. Imellom holdt det tørt, mens markørene lå på asfalten i påvente av behandling og transport.
Da Rasmussen tok ordet og ba om én forbedring og én ting som hadde fungert fra hver etat, kom tilbakemeldingene kontant og selvkritiske.
Brann syntes evakueringen tok for lang tid. Politiet pekte på logistikk som ikke var god nok. De ville vært enda mer hands-on. Forsvarets representant mente organiseringen utenfor båten kunne vært bedre. 330-skvadronen etterlyste tydeligere kommunikasjon om hvilke ressurser som ventet dem på kaia. HV-07 slet med at de ikke kjente ambulansens rutiner godt nok.
Et konkret læringspunkt var selve evakueringsåpningen. Ferja la til med styrbord side mot kai. Dette tvang alle bårene gjennom en trang sidegang med lavt tak og rekkverk. I tillegg lå en rød brannslange rett over gangveien. Tungt løft, lite plass, ekstra hinder. Det ble bemerket av flere, også av flykapteinen og instruktør Morten Strandås som hadde observert fra dekk:
– Ferja har en stor lem som kunne gitt en mye bedre evakueringsåpning. Det er verdt å ta med seg til neste gang, sa Strandås.
Men under selvkritikken lå en tydelig stolthet. Representanten fra Øvelse Nord satte ord på det:
– Dere har tatt beredskap ut av planverk, ut av teorien, og utført det i praksis. På en helt fantastisk måte. Vi er veldig sårbare i Norge, både for terror og for krigslignende handlinger. Derfor er det særdeles viktig at sivilapparat, kommunalapparat og Forsvaret øver sammen, sa Erlend Hagenes fra Øvelse Nord.
Rasmussen avsluttet der han begynte. Med det store bildet.
– Det er utrolig viktig at slike øvelser gjennomføres. Og det er bra at kommunen tar seg både tid og råd i en presset tid.
Et system uten fasit – men med en retning
Rasmussen er den første til å si at han ikke har alle svarene. Ingen triagesystemer er vitenskapelig dokumentert bedre enn andre, understreker han. Det meste bygger på simuleringer og erfaringer fra reelle hendelser, ikke kontrollerte studier.
– Uavhengig av om du bruker magefølelse, NATO, RAMP, START eller SALT, havner man ofte noenlunde likt, sa han på konferansen i fjor. Der vi kom ulikt ut, handler det om at noen systemer ikke fanger opp penetrerende skader, gravide eller brannskadde på en god måte.
Det nye systemet løser ikke alle disse utfordringene. Det er heller ikke meningen at det skal stå alene gjennom hele hendelsen – retriasj, altså ny og mer detaljert vurdering når situasjonen stabiliserer seg og flere ressurser er på plass, er en eksplisitt del av modellen.
Men det senker terskelen for å gjøre noe riktig i de avgjørende første minuttene. Før helsepersonell er på plass. Før oversikten er etablert.
– Vi må lage et system folk kan leve med etterpå. De kan stå i det.
To år med arbeid har gitt resultater. Helsedirektoratet reviderer veilederen. En nasjonal høring er på vei. Og i Kragerø har systemet nå blitt prøvd i en av de mest komplekse rammene det er mulig å sette opp: sjøbåren terrorhendelse, sivil-militær innsats, over 160 markører og kritisk få ambulanser.
Øvelsen er over. Læringsarbeidet har så vidt begynt.
