KRONIKK | Akuttmeldingen
Akuttmeldingen: – Vi trenger tjenester som henger sammen
Regjeringen har lagt frem sin første stortingsmelding om akuttmedisin på over 20 år. Likevel gir den verken svar eller retning, skriver sjeflege Hilde Wara i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Det er over 20 år siden forrige stortingsmelding om prehospitale akuttmedisinske tjenester. Siden den gang har landskapet endret seg enormt og i dag er forutsetningene noen helt andre enn den gang da. Helseforetaksmodellen har blitt innført, det samme gjelder ambulansefagutdanning og paramedisinutdanning, for å nevne noe. Listen er lang. Kompleksiteten i det akuttmedisinske systemet har økt i omfang og utviklingen i feltet er massiv. Samtidig er vi i ferd med å innse alvoret som ligger i de demografiske utfordringene, og at dette nødvendigvis må komme til å prege prioritering og organisering i de fremtidige akuttmedisinske tjenestene. For ikke å snakke om alvoret som ligger i krig, der beredskap og samvirke er hete temaer. Vi har derfor ventet spent på å få presentert en stortingsmelding som tar innover seg de siste tiårene med utvikling og alvor; og som i alle fall gjør et forsøk på å peke retning. Det fikk vi ikke.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) kjenner de akuttmedisinske tjenestene godt. Vi forvalter store ressurser på vegne av befolkningen, der formålet er å fremme avansert prehospital akuttmedisin. Mye avgjørende og livreddende behandling foregår før luftambulansen kommer til stedet, og de fleste av ambulanseoppdragene foregår uten luftambulanse. Vi finansierer derfor forskning, utvikling og trening i hele det akuttmedisinske systemet. Vi ønsker å være en god lagkamerat for staten, der ambisjonen vår er å bidra til å sy tjenestene sammen til en helhet som fungerer for pasienten.
Vi savner en melding som tar ansvar og som forplikter, der samhandling og sammenheng er prioritert
Hilde Wara
For å være en god lagkamerat må vi vite hvor staten vil, og hva de ønsker fra oss. SNLA har derfor engasjert seg i akuttmeldingen og har både stilt spørsmål og gitt omfattende høringsinnspill. Disse finner vi dessverre i liten grad igjen i meldingen. Vi savner en melding som i større grad tar innover seg alvor, utvikling og helhet. Vi savner retning og svar på de åpenbare utfordringene vi står overfor. Vi savner en melding som tar ansvar og som forplikter, der samhandling og sammenheng er prioritert. Vi trenger virksomhetsdata som grunnlag for organisering og dimensjonering av tjenestene, som ikke kun forholder seg til det enkelte foretak – men som tar innover seg at også foretaket er en del av en større nasjonal sammenheng.
Vi er et lite land med begrensede ressurser, og verre skal det bli. Det er likevel viktig for oss å påpeke at det også finnes mange uutnyttede muligheter i dette landskapet. Stortingsmeldingen peker på flere innovative og vellykkede prosjekter, lokalt og regionalt. Men hvor er planen for å lære på tvers av kart og ansvarsområder? Hvem kan og skal bidra til at denne kunnskapen forvaltes, foredles og fordeles? Hvordan kan disse unike prosjektene bli en del av et større nasjonalt initiativ – og ikke bare forbli lokale? Vi vet at det nesten ikke finnes grenser for hva vi kan løse hvis vi jobber godt sammen. En politimann sa det så fint: det er VI som er på vakt nå. Ikke hver mann for seg, ikke hvert sykehus eller nødetat for seg, men VI – på vakt for fellesskapet.
Det er dessverre vår opplevelse at skillelinjene innad i helsevesenet og mellom nødetater står i veien for gode løsninger; både med hensyn til ressursutnyttelse og bærekraft
Hilde Wara
Det er dessverre vår opplevelse at skillelinjene innad i helsevesenet og mellom nødetater står i veien for gode løsninger; både med hensyn til ressursutnyttelse og bærekraft. Dette er til ulempe for den enkelte pasient og for helhetsprinsippet. Vi trenger tjenester som henger sammen, slik at man får hentet ut potensialet som finnes i samhandling. Helseforetakene og kommunene må utfordres på å etablere en sammenhengende, men differensiert prehospital akuttmedisinsk tjeneste på lokale premisser. En god beredskap er avhengig av at de ressursene som tross alt finnes lokalt, faktisk finner hverandre og lærer hverandre å kjenne før krisene inntreffer. Dette være seg helseressurser, andre nødetater og beredskapsaktører, som frivillige ressurser og den allmenne befolkningen. Ressursene må snakke og virke sammen.
SNLA tror på samtrening og samlokalisering av helse- og beredskapsressurser. Som et eksempel kan vi nevne at det i disse dager planlegges en permanent helikopterbase i Kirkenes. Samtidig gjelder det åpenbart mange andre beredskapsrelaterte behov i regionen, herunder blant annet ambulansestasjon og brannstasjon. Samlokalisering burde være naturlig å diskutere her, både med tanke på økonomi, bærekraft, samhandling – og for det helhetlige samfunnsoppdraget, for ikke å snakke om krig og fred. Dagens kunstige skille mellom de ulike aktørene står dessverre i veien for at man ser de ulike behovene i sammenheng, og dette skjer altså ti minutter fra grensen til Russland. Det er urovekkende at helhet ikke er et tungtveiende hensyn, selv med dette trusselbildet så tett på. At Nye Kirkenes Sykehus er bygget uten tilfluktsrom er heller ikke så lett å forstå.
Et annet eksempel der fravær av sammenheng kan vise seg særdeles kontraproduktivt, er i akutthjelperkonseptet. Akutthjelpere er hovedsakelig brannmenn med førstehjelpsopplæring, som årlig bidrar til å redde omtrent 500 liv. SNLA finansierer ordningen med opplæring og utstyr. Kommunene finansierer utrykning, altså tiden der det beviselig har vært bruk for akutthjelperen. I en presset kommuneøkonomi, så ser vi dessverre at akutthjelpere ligger laglig til for hugg, sammen med ungdomsklubb, bassengtilbud og kino. I min hjemkommune Sør-Varanger koster akutthjelperordningen omtrent det samme som ett parkering forbudt-skilt; men blir altså likevel diskutert som et kuttalternativ når kommuneøkonomien vakler. Det er ikke logisk at en svak kommuneøkonomi rammer et av de aller nyttigste og mest kostnadseffektive tiltakene for folkehelsen.
Akuttmeldingen går allerede under benevnelsen «fastlegemeldingen». Meldingen virker ikke å ta innover seg at når det kommer til akuttmedisin, så henger alt sammen med alt. Kjeden er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Vi etterlyser en forpliktende retning som tar hensyn til utviklingen og alvoret som har gjort seg gjeldende siden forrige akuttmelding ved årtusenskiftet. Vi trenger et skarpt blikk og faste hender på rattet. Hvor skal vi nå?
Dette er en kronikk, og innlegget representerer skribentenes meninger. Hvis du ønsker å sende et debattinnlegg eller en kronikk, kan du sende her.
