Prosjekt blodberedskap, som Helse Nord satte i gang for to år siden på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, har som mål å få på plass en lokal desentralisert blodberedskap for befolkningen i hele landet, og i kommuner langt fra nærmeste sykehus.

Det vil samtidig gjøre helsetjenesten bedre rustet til å håndtere eventuelle masseskadehendelser og/eller redusert tilgang på blod som ved en pandemi.

Piloten omfatter Finnmarks-kommunene Alta, Berlevåg, Nordkapp og Vadsø, samt Svalbard. Det er ikke tilfeldig.

Store avstander, grisgrendt bosetting og mye krevende vær gjør vandrende blodbank til et kjærkomment hjelpemiddel her. Sivile blodbanker knytta opp mot kommunehelsetjenesten er unikt for Norge. 

– Vi har en forpliktelse til å gi den beste og likest mulige behandlingen til alle i Norge. Det er jo ikke likt sånn som det er i dag. Dette er helt nødvendig for å utjevne forskjellene, sier Torunn Oveland Apelseth til Fagbladet.

Hun er faglig prosjektleder for blodbank og leder for Norsk koordineringssenter for blodberedskap (Nokblod) ved Haukeland Universitetssykehus, som har det faglige ansvaret for opplæring av personell og testing av blodgivere i prosjektet.

Blodbankene ved UNN Tromsø og Finnmarkssykehuset har også en viktig rolle i prosjektet.

Jo tidligere du kan starte med blodtransfusjon jo bedre overlevelse. Det er det vi prøver å få til med vandrende blodbank sier hun.

For å få det til er lokalsykehus, kommunehelsetjenester, legevakter og ambulansetjenester gjennom opplæring og trening satt i stand til å gi pasienter med livstruende blødning en såkalt balansert blodtransfusjon så tidlig som mulig.

Samtidig er det rekruttert et eget korps frivillige, godkjente nødblodgivere i hver kommune. Det samlede antallet slike blodgivere er i øyeblikket 92.

Poenget med vandrende blodbank er at blodet oppbevares i blodgiverne som stiller opp ved akutte behov og gir blod til trengende pasienter der de befinner seg.

Rekrutteringen av blodgivere vil pågå kontinuerlig. Og alle må følges opp og testes jevnlig. Så langt er det veldig mange fra nødetatene, helse, brann og politi, som har meldt seg.

Kommuneoverlege Britt Larsen Mehmi er heller ikke i tvil om at vandrende blodbank blir et viktig verktøy når transport luftveien er vanskelig.

Hun forklarer at de ofte står i vriene logistiske vurderinger. Skal de begynne å kjøre eller vente og se om det kommer luftambulanse?

Det er ingen annen flyplass på de 18 milene til Kirkenes eller en sykestue underveis som kan ivareta en pasient med livstruende blødning. 

– Hvis jeg må følge pasienten i ambulansen, forlater jeg samtidig kommunen uten legevakt i lang tid. Dette er avgjørelser som vi baler med på hver vakt, særlig når vi har skikkelig dårlige pasienter.

Torunn Apelseth tror det kan bli aktuelt å etablere vandrende blodbank i flere kommuner. 

– Ja, det kan bli det. Vi må gjøre en evaluering og se hvordan vi skal føre dette videre. For det er kjempeviktig å vite hvem du skal satse på her.

Hvor skal du sette inn ressursene, hvem trenger det mest. Et kriterium er store avstander, og så må du ha folk og kapasitet til å håndtere oppgaven. 

Det vært et poeng å bygge prosjektet inn i den strukturen som allerede eksisterer i kommunene, og forme det etter lokale forhold.

For å se hvordan konseptet kunne tilpasses, valgte de ut pilotkommuner av ulike størrelse og med innbyggertall som spenner fra 1000 til 22.000.

– Hvilke personer skal med, er det bare ambulansefagarbeidere og sykepleiere som skal være tappere? På Svalbard tok man med alt helsepersonell enten de var tannpleiere eller fysioterapeuter. Man bruker de folkene som er tilgjengelig, sier Apelseth.

Les hele artikkelen på Fagbladet sine nettsider.