PROFIL FRA TJENESTEN
Thomas vil aller helst gjøre seg overflødig
Han har 30 år i ambulansen og elsker fortsatt å rykke ut og hjelpe pasientene. Likevel bruker Thomas Berg Green det meste av tiden sin på å gjøre befolkningen mindre avhengig av ambulansetjenesten.
Thomas Berg Green har 30 år i ambulansetjenesten bak seg, og han snakker om faget med en glød de færreste har i behold etter så lang tid. Rolig, nesten lavmælt, med to pins på jakkeslaget: Norsk Førstehjelpsråd og EMS Norway.
Men de fleste arbeidsdagene tilbringer han ikke lenger i ambulansen. Siden 2020 har Berg Green vært generalsekretær i Norsk Førstehjelpsråd. I tillegg er han styreleder i Ambulanseforum og styremedlem i EMS Norway.
Det høres ut som tre ulike jobber. For ham er det én sak: hele kjeden som redder liv, fra den tilfeldige forbipasserende som starter hjerte-lunge-redning, via ambulansen, til sykehuset. Og det første leddet, befolkningen selv, mener han at vi har stolt for lite på.
Lengtet tilbake
Da han gikk inn i kontorjobben, tok han permisjon fra ambulansetjenesten i Oslo. Savnet ble likevel for stort. I fjor gikk han tilbake i en 36 prosent stilling på Jessheim.
– Jeg savnet det operative, pasientkontakten, det kliniske arbeidet, så mye at jeg ble enig med styret om at jeg måtte få en stillingsbrøk, sier han.
For Berg Green er ikke ambulansevaktene et avbrekk fra det viktige. De er selve grunnen.
– Når noen spør meg hva det vil si å jobbe i ambulansetjenesten, har jeg alltid sagt at det er 90 prosent omsorg og 10 prosent akuttmedisin, sier han, og fortsetter.
– Folk ringer 113 fordi de er i en krise. Vi dukker opp i andre menneskers liv i deres mest sårbare faser.
Drivkraften er den samme i alt han gjør:
– Jeg er glad i faget mitt. Jeg er glad i Ambulanse-Norge. Jeg er innmari glad i kollegene mine. Og så er jeg generelt veldig glad i mennesker.
Det andre hjemmet
Omsorgen har et opphav. Berg Green tilbrakte mye av barndommen på sykehus.
– De første sju leveårene mine forbinder jeg Rikshospitalet nesten som mitt andre hjem. Og det er ikke noe traumatisk for meg. Tvert imot. Det var så mye flott helsepersonell der.
Veien inn i faget gikk likevel en omvei. Han utdannet seg først innen logistikk. Men han kjedet seg. Det var engasjementet i det lokale hjelpekorpset som til slutt avgjorde det. Et yrkesvalg han sier han aldri har angret på.
– Jeg blir trigget når det er kritiske tilstander. Men det aller mest givende er å komme inn i folks krisesituasjon og gjøre en forskjell. Hver eneste dag.
I dag har han 30 år i tjenesten.
Et perspektiv fra nord
Sommervikariatene i Finnmark ga ham noe han ikke hadde fra de urbane strøkene han ellers har jobbet i.
– Du går ut av flyet og skal være på vakt i en uke, men du får en hvilepuls. Livet går litt saktere der oppe. Han kaller turene «betalt ferie», men de lærte ham noe alvorlig også. I Mehamn var det fem timer til nærmeste sykehus.
Når noen spør meg hva det vil si å jobbe i ambulansetjenesten, har jeg alltid sagt at det er 90 prosent omsorg og 10 prosent akuttmedisin
– Det skaper en forståelse for hva kollegene står i hver eneste dag. Vi kan bli litt navlebeskuende her i Oslo.
Erfaringen har gjort ham til en tydeligere talsmann for nasjonal behandlingsstandard, men ikke en blåkopi over hele landet.
– Jeg synes det er rart at du på bakgrunn av fylkesgrenser får tilbud om ulik behandling, sier han. Samtidig: utstyret må tilpasses geografien.
– Ambulansen er det viktigste verktøyet vi har. Når kollegene i nord skal rykke ut til en bobil som er blåst av veien i uvær, fungerer det ikke alltid med en stor Crafter eller Sprinter.
Svaret er ikke flere biler
Det er her portrettets kjerne ligger. I 2025 kom ambulansen for sent fram i nær 50.000 tilfeller. Berg Greens svar er ikke det opplagte.
– Mitt forslag er ikke at vi trenger flere biler eller mer helsepersonell, sier han, og legger til:
– Helsetjenesten må omstille seg og jobbe smartere.
Han viser til Helsepersonellkommisjonen: fortsetter utviklingen, må hver tredje sysselsatte i Norge være helsepersonell innen 2040.
– Det er ikke bærekraftig.
Løsningen, mener han, ligger i befolkningen selv. I økt helsekompetanse, og i at folk tar større ansvar for når de faktisk trenger en ambulanse.
– Vi er nødt til å ansvarliggjøre befolkningen i større grad enn vi gjør nå. Det er jeg i en posisjon til å mene noe om. En leder i helsetjenesten tør ikke gå ut og si dette, det er politisk ukorrekt. Jeg kan si det.
Han tror ikke alle de 50.000 trengte ambulanse.
– Hvis de som har et legitimt akuttbehov ringer 113, og de andre håndterer det selv fordi de er trygge nok i vurderingen, gjør det noe med responstidene.
Argumentet hviler på tall Ambulanseforum tidligere har omtalt: Norsk Førstehjelpsråds samfunnsøkonomiske analyse av førstehjelpsopplæring.
– For hver krone du investerer, får samfunnet tolv tilbake. Da våkner politikerne, da våkner næringslivet, da våkner forsikringsbransjen.
Og det handler om mer enn hverdagshendelser. Berg Green er opptatt av beredskap i en urolig tid.
– Vi har sagt «ikke vent og se, ring 113» i alle år. Det tror jeg vi må slutte med. Folk må kunne ivareta seg selv. Hva gjør du hvis ingen tar telefonen når du ringer, fordi telefoni og internett er slått ut? Den førstehjelpen du gir de første ti minuttene ved en hjertestans, er like viktig som behandlingen helsetjenesten gir de neste ti dagene.
Brevet i postkassa
Han vet selv hvor alene en ambulansearbeider kan stå i en vurdering. I 2008 endte et oppdrag med en klage- og tilsynssak som gikk helt til Statens helsetilsyn, og med en advarsel. Saken ble en tung personlig belastning. Ambulanseforum portretterte den i 2017.
– Det vekker noen veldig vonde minner, sier han i dag.
– Å få Helsetilsynet på nakken var en ubehagelig opplevelse. I ettertid mener jeg egentlig at det var et systemavvik.
Han vil ikke grave i selve saken igjen. Det han vil snakke om, er hva den peker framover mot.
– Vi er en yrkesgruppe med mye ansvar, men vi står ofte ganske alene i vurderingene. Og det kommer til å bli mer av at vi må be folk bli hjemme, fordi helsetjenesten ikke har kapasitet. Da trenger vi tryggere rammeverktøy og bedre beslutningsstøtte. Det er ikke bærekraftig at vi tar absolutt alle med til legevakt.
– Vi må eie faget
For mange er Berg Green først og fremst moromannen fra scenen under konferansemiddagen, han som byr på seg selv. Derfor var det litt uvant å tre inn i en mer alvorlig rolle da han ble styreleder.
Han beskriver seg selv som en innovatør. Ønsket om å utvikle faget er en viktig grunn til at han engasjerte seg i styret i Ambulanseforum AS, som driver både fagtidsskriftet og den prehospitale konferansen Ambulanseforum 2026.
– Vi som profesjon har noen få viktige arenaer. De to viktigste, etter min mening, er Ambulanseforum og EMS Norway. Det er her ambulansepersonellet i Norge møtes på tvers. På tvers av helseforetak og forbund. Her er vi en stor familie.
Derfor har han en klar beskjed til arbeidsgiverne, også i trange tider.
– Investerer du i de ansatte, får du motiverte folk tilbake. Det gir påfyll, inspirasjon, kompetanse. For meg er det enkel matte: du investerer litt på den ene siden, og får store gevinster i den andre enden.
Det har vært lang tradisjon for at legene har fortalt oss hva vi skal gjøre. Nå er vi så kompetente. Vi må begynne å eie faget selv.
Han mener tjenesten har vokst seg ut av en gammel rolle.
– Det har vært lang tradisjon for at legene har fortalt oss hva vi skal gjøre. Nå er vi så kompetente. Vi forsker, vi tar doktorgrader. Vi må begynne å eie faget selv.
Han ønsker mer faglig deling i Ambulanseforum, og oppfordrer kolleger til å skrive kronikker, fagartikler og dele masteroppgavene sine.
– Litt mindre TikTok på vaktrommet, litt mer ambulanseforum.no, oppfordrer Berg Green.
I EMS Norway, der han kom inn i 2018 og har konkurrert internasjonalt, ser han nasjonalt ambulansemesterskap som en vitamininnsprøytning.
– Ambulanseforum deler livreddende kunnskap. EMS Norway omsetter den i praksis.
Når Ambulanseforum 2026 arrangeres fra 31. august til 1. september, skjer det samtidig som nasjonalt mesterskap for EMS Norway.
Brylkrem og bingopenger
Mannen som veksler mellom ambulanseuniform og tunge strategimøter samme uke, er også kjent for noe annet: han er konsekvent godt kledd når han går i sivilt. En tidligere kollega skal ha utropt ham til Norges mest velkledde mann.
Det begynte med farfaren hans, og ham selv som seksåring.
– Min farfar ga meg bingopenger og sa: «Thomas, nå går du ned på Samvirkelaget og kjøper Brylkrem, så skal jeg vise deg hvordan du ordner sveisen din.»
Sveisen har vært den samme siden.
Han ler det litt bort, «nå ble jeg virkelig stemplet», men står for poenget bak.
– Verden er grå og trist som den er. Jeg kan gjøre en liten forskjell med bekledningen. Jeg føler meg bedre av det selv. Og så blir det litt farger i hverdagen.
Om ti år vil han ikke spå hvor han er.
– Jeg er en fri sjel. Om jeg leder organisasjonen da, kan jeg ikke si. Det er det styret som bestemmer. Men jeg har troen på saken. Og om ti år har vi lykkes med mange av prosjektene vi nå starter opp. Da lever vi i et tryggere samfunn, alle sammen.
Den røde tråden, sier han, er hele kjeden som redder liv. Fra ytterpunkt til ytterpunkt.
– Det starter med deg. Den innsatsen alle kan gjøre, er helt avgjørende, avslutter Berg Green.
Redaksjonell anmerkning: Thomas Berg Green er styreleder i Ambulanseforum. Artikkelen er laget redaksjonelt uavhengig, og styrevervet har ikke gitt ham innflytelse over innhold eller vinkling.
