Årets abstraktpriser: Publikum hadde en klar favoritt – fagjuryen delte seieren

Svein André Hatleskog, Prehospitale Tjenester Sørlandet Sykehus

Per Kristian Hyldmo, Universitetet i Stavanger

Marte Knudsen, Universitetet i Stavanger

Kategori: Master

Introduksjon

Beslutninger om å ikke transportere/etterlate i prehospitale tjenester blir stadig vanligere og innebærer at pasienter blir værende på stedet uten transport til sykehus. Selv om slike beslutninger ofte er nødvendige, er de komplekse og forbundet med usikkerhet, begrenset beslutningstid og potensielle risikoer for pasientsikkerheten.

Denne studien hadde som mål å utforske hvordan ambulansepersonell opplever og forstår beslutninger om å ikke transportere/etterlate i en Norsk prehospital kontekst.

Metode

Det ble gjennomført en kvalitativ studie med semistrukturerte intervjuer av tolv ambulansearbeidere fra tre helseforetak i Norge. Dataene ble analysert ved hjelp av Braun og Clarkes refleksive tematiske analyse for å identifisere meningsmønstre på tvers av deltakernes erfaringer.

Resultat

Analysen identifiserte ikke transport/etterlatelse som en form for situert sikkerhetsarbeid, der pasientsikkerhet aktivt forhandles under forhold preget av usikkerhet. Klinisk skjønn fremstod som sentralt i beslutningsprosessen og krevde integrasjon av kliniske observasjoner, kontekstuelle faktorer og pasientpreferanser i tidsavgrensede «øyeblikksvurderinger». Kommunikasjon, sikkerhetsvurderinger og dokumentasjon fungerte som sentrale sikkerhetsmekanismer, snarere enn som tilleggskomponenter. Funnene viser også hvordan ikke transport/etterlatelse formes av lokale faglige normer og organisatoriske rammer, der ambulansepersonell i praksis opererer i skjæringspunktet mellom akutt- og primærhelsetjenesten, samtidig som de påtar seg et betydelig beslutningsansvar.

Diskusjon

Ikke-transport/etterlatelse bør ikke forstås som et avvik fra standardbehandling, men som en form for situert sikkerhetsarbeid der klinikere aktivt forhandler og håndterer akseptable nivåer av risiko under usikre forhold. Å legge til rette for trygge og bærekraftige beslutninger om ikke transport/etterlatelse krever derfor organisatorisk anerkjennelse av klinisk skjønn, bedre samsvar mellom beslutninger i førstelinjen og systemstyring, samt strukturer som tar høyde for usikkerhet i prehospital tjeneste.

Christian Hoff, Høgskolen i Østfold

Joachim Mathisen, Høgskolen i Østfold

Hanna Marie Ihlebæk, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

Kategori: Bachelor

Introduksjon

Redningsmenn på helikopter er en yrkesgruppe som regelmessig håndterer krevende oppdrag og hendelser som kan utgjøre en betydelig belastning. Likevel er redningsmenn lite plaget av mentale helseproblemer, og fremstår som svært resiliente. Ambulansepersonell derimot har høyere prevalens av mentale helseproblemer sammenlignet med den generelle befolkningen og redningsmenn. Målet med denne studien har vært å få dybdeinnsikt i hvilke faktorer som oppleves som viktig for redningsmenns evne til å håndtere belastninger uten å få mentale helseproblemer, og om dette kan ha overføringsverdi til annet helsepersonell.

Metode

Studien er kvalitativ og utført med semistrukturerte dybdeintervjuer. Intervjuene ble gjennomført individuelt på informantenes arbeidsplass. To intervjuer ble gjennomført ved fysisk oppmøte på helikopterbasene, mens et ble gjennomført digitalt over Teams. Intervjuene ble tatt opp med Diktafon-app og data ble tematisk analysert.

Resultat

Den tematiske analysen resulterte i temaer som ble delt inn i to kategorier; belastninger og resiliensfremmende faktorer. Belastninger som utfordret resiliens var uforutsigbarhet, beslutningspress, og emosjonelle og relasjonelle belastninger. Videre var teamkultur og samhold, organisatorisk støtteordninger, bruk av debrief, personlige egenskaper og erfaring resiliensfremmende faktorer.

 Diskusjon

I studien ble flere faktorer identifisert som betydningsfulle for redningsmenns resiliens. Samhold og teamkultur skaper psykologisk trygghet og forhindrer at redningsmenn står alene i krevende situasjoner. Anerkjennelse fra ledelse, tilgang på psykologisk støttetilbud og rutinemessig bruk av debrief bidrar til et arbeidsmiljø som oppleves som resiliensfremmende og ivaretakende. Erfaring reduserer opplevelsen av uforutsigbarhet, bidrar til utvikling av mestringsstrategier og evner til å håndtere store belastninger og sterke inntrykk på en konstruktiv måte som fremmer resiliens. Samlet fungerer disse faktorene som en buffer, og bidrar til at belastninger knyttet til emosjonelle og relasjonelle påkjenninger, uforutsigbarhet og beslutningspress oppleves som håndterbare for redningsmenn. Funnene antyder at tiltak og fokusområder kan være relevant og overførbare til paramedisinere og annet prehospitalt personell.

Erlend Ødegaard, OsloMet

Olav Hårstad, OsloMet

André Klippenberg Grindheim, OsloMet

Kategori: Bachelor

Introduksjon

Sepsis er en tilstand med høy dødelighet. Sepsis behandles med antibiotika, men denne behandlingsformen er utilgjengelig i ambulansetjenesten ved flere av landets helseforetak. Tidlig intervensjon er viktig med hensyn til utvikling av pasientens sykelighet og dødelighet. Oppgaven evaluerer om implementering av antibiotika som et nasjonalt behandlingstilbud i ambulansetjenesten kan være formålstjenlig, samt effekten av blodkultur i denne sammenheng.

Metode

Dette er en litteraturstudie basert på strukturerte og ustrukturerte litteratursøk. Databasene som er benyttet er PubMed og Epistemonikos. I tillegg har vi hentet kildemateriale om sepsisbehandling fra ulike fagfellevurderte prosedyreverk. Andre kilder er funnet gjennom usystematiske søk i databaser og søkemotorer på internett.

Resultat

Prehospital antibiotika har vist å gi økt overlevelse, redusere liggedøgn på intensivavdeling og redusere bruk av blodprodukter. Blodkultur tatt før administrering av antibiotika har vist positiv effekt på overlevelse, samt forebygging av multiresistente bakterier. 

Diskusjon

Funnene i denne oppgaven tyder på at oppstart av antibiotikabehandling for prehospitale sepsispasienter i Norge overskrider anbefalte tidsrammer der hvor ambulansetjenesten ikke tilbyr denne behandlingen. Forsinket antibiotikabehandling er assosiert med økt mortalitet og morbiditet, og blodkultur bør om mulig tas før administrering av første dose antibiotika for å optimalisere pasientutfall og forebygge antibiotikaresistens.