Er ambulansetjenesten klar til å samvirke med Forsvaret ved væpnet konflikt?

Jan Håkon Ore har jobbet i ambulansetjenesten over flere år. Nylig leverte han sin hovedoppgave ved Fagskolen Rogaland, avdeling Helse- og oppvekstfag, og stiller et spørsmål få i tjenesten har tenkt grundig gjennom: Hva skjer med den norske ambulansetjenesten dersom landet rammes av væpnet konflikt?

Om oppgaven

Forfatter: Jan Håkon Ore, ambulansearbeider med bakgrunn fra Sanitetsbataljonen.

Levert ved: Fagskolen Rogaland, avdeling Helse- og oppvekstfag.

Studium: Prehospital akuttmedisin og operativt ambulansearbeid (Emne 6, Hovedprosjekt).

Type oppgave: Hovedprosjekt.

Problemstilling: «I hvilken grad legger dagens organisering av den prehospitale akuttmedisinske tjenesten i Norge til rette for effektiv samordning med Forsvaret innenfor rammen av totalforsvaret?»

Kort oppsummert:

• Organisering er viktigere enn ressursmengde.

• Forsvaret og ambulansetjenesten bør øve mer sammen.

• Dagens tjeneste er effektiv i fredstid, men mindre robust ved langvarige kriser.

Innlevert: 4. mai 2026.

Omfang: 27 sider, ca. 5 000 ord.

Oppgaven kan leses i sin helhet nederst i artikkelen

Hvorfor er dette viktig?

Totalforsvaret har de siste årene fått økt oppmerksomhet som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Norge har ikke opplevd krig på eget territorium siden 1945, men har håndtert flere store hendelser, som terrorangrepet 22. juli 2011, naturkatastrofer og en pandemi, som har satt den prehospitale beredskapen på prøve. I denne oppgaven undersøker Ore hvordan den sivile ambulansetjenesten kan samvirke med Forsvaret dersom Norge rammes av en langvarig krise eller væpnet konflikt, og hvilke organisatoriske barrierer et slikt samarbeid må håndtere.

Fra ambulanse til sanitetsuniform

— Totalforsvaret har igjen blitt aktualisert i Norge som følge av en mer kompleks verdenssituasjon og pågående væpnet konflikt i Europa, sier Ore om valget av tema.

Som ambulansearbeider har han lenge vært opptatt av hvordan de prehospitale tjenestene vil fungere ved væpnet konflikt på norsk jord. Førstegangstjenesten i Sanitetsbataljonen ga ham et sjeldent innblikk i den militære siden av spørsmålet, en bakgrunn han bruker aktivt i oppgaven.

Dimensjonert for fredstid

Oppgavens utgangspunkt er at dagens prehospitale tjeneste er dimensjonert for fredstid og forutsigbare variasjoner, ikke for langvarige kriser eller væpnet konflikt. Analysen bygger på en teoretisk drøfting av faglitteratur, offentlige rapporter og regelverk, ikke egen datainnsamling fra feltet.

— Utfordringen handler i stor grad om organisering og samordning, ikke nødvendigvis mangel på ressurser, sier han.

Da systemene falt sammen

Oppgaven bruker 22. juli 2011 som konkret eksempel: da brøt datasystemene ved AMK-sentralene sammen, noe som svekket informasjonsflyten og gjorde det vanskeligere for utenbys ambulanser å orientere seg på skadestedene. Ore peker på episoden som en påminnelse om at dagens ressurser er tilpasset daglig drift, men har begrenset utholdenhet når en hendelse blir langvarig.

To organisasjoner, ulik utholdenhet

Ore finner en tydelig forskjell i operativ resiliens: den sivile tjenesten er dimensjonert for høy utnyttelse i fredstid, mens Forsvaret er bygget for å operere under krevende forhold over tid, med egne systemer for logistikk og rotasjon av personell.

– Oppgaven viser at de prehospitale tjenestene er godt tilpasset daglig drift, men har begrenset utholdenhet ved langvarige hendelser. Samtidig har Forsvaret betydelig robusthet og logistisk kapasitet. Effektivt samvirke forutsetter derfor mer enn felles prosedyrer. Det krever en felles forståelse, øvelse og organisatorisk samordning.

Samme medisin, ulik kultur

På det medisinske planet har PHTLS på sivil side og TCCC i Forsvaret og NATO visket ut mange faglige forskjeller. Men Ore finner at strukturelle forskjeller skaper friksjon: Forsvaret har en hierarkisk kommandostruktur, mens de prehospitale tjenestene er desentraliserte og medisinskfaglig forankret.

Bistandsanmodninger må gjennom politiet og Forsvarets operative hovedkvarter, noe som sikrer demokratisk kontroll, men ifølge oppgaven også kan bli en flaskehals når tiden er knapp. Krigens folkerett og Genève-konvensjonen legger dessuten en juridisk ramme: sivilt helsepersonells beskyttede status forutsetter nøytralitet, og for tett integrering i militære operasjoner kan i ytterste konsekvens svekke den beskyttelsen.

Ett nasjonalt helseforetak?

Som en mulig vei videre skisserer Ore et samlet nasjonalt prehospitalt helseforetak, der AMK-sentraler, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste inngår i samme struktur — men advarer selv om at økt sentralisering kan svekke den lokale fleksibiliteten som i dag er en styrke.

Det som overrasket ham mest

– Jeg ble overrasket over hvor stor betydning organisatoriske forhold har sammenlignet med rent medisinske og operative faktorer. Arbeidet viste også hvor tett sammenheng det er mellom ledelsesstrukturer, beslutningsprosesser og den faktiske evnen til å håndtere kriser, sier Ore.

Hva oppgaven ikke svarer på

Ore peker selv på hva oppgaven ikke svarer på. I avslutningskapittelet skriver han:

– Oppgaven i hovedsak baserer seg på teoretiske perspektiver og tidligere erfaringer, og i mindre grad på empiriske studier av faktisk samvirke i større krisesituasjoner. I praksis kan faktorer som ledelse, situasjonsforståelse og individuell kompetanse påvirke samvirket i større grad enn det som fremkommer i strukturorientert analyse.

Han etterlyser selv mer erfaringsbasert forskning på hvordan samvirket mellom sivile og militære aktører fungerer i langvarige, komplekse hendelser.

Hva kan tjenesten lære?

— Jeg håper oppgaven kan bidra til økt fokus på utholdenhet, robusthet og beredskap utover normal drift, sier Ore.

– Den sivile og militære siden må finne flere felles møte- og kursarenaer enn bare på nasjonale eller NATO-øvelser — Bridge the Gap hver dag, ikke bare når det gjelder.

– Beredskap handler ikke bare om ressurser, men også om organisering, relasjoner og evnen til å fungere sammen når det virkelig gjelder.

Se den fullstendige oppgaven (PDF)