Inntil i fjor reddet han andre -nå kjemper Tore for sitt eget liv

I verkstedet på ambulansestasjonen i Tønsberg jobber Tore med en defekt båre. Kolleger forteller at det ikke er uvanlig at arbeidet akkompagneres av hans plystring. Selv om han er sykmeldt, stikker han gjerne innom stasjonen—både for å treffe kolleger og for å ha noe å pusle med.

– Tore har sett skammelig bra ut. Han holder humøret oppe. Få hadde gjettet at han er alvorlig syk, sier kollega Renate Koppergård. Hun har et barn på samme alder som Tores yngste, og synes det er vondt å se en kollega med kreft. 

Når vi møter Tore, er det dagen etter at han var innlagt på sykehuset for en hasteoperasjon. Bare to–tre måneder etter kreftdiagnosen i fjor dro han på AmbulanseForum under cellegiftbehandling for å høre på faglige foredrag.  I iveren på å holde seg faglig oppdatert har Tore til og med vært med på PLIVO-øvelse under pågående cellegiftbehandling. 

– Arbeidslysten er fortsatt stor. Jeg vil holde meg faglig oppdatert og kommer ofte innom for å treffe kolleger, sier Tore.

Verden raste sammen

La oss skru tiden tilbake til juli i fjor. Tore så frem til sin 50-årsfeiring, men det ble langt fra slik han hadde sett for seg. I forkant hadde han slitt med feber og forstoppelse. Blodprøver ble tatt hos legen. Samme kveld fikk han beskjed om å komme til sykehuset med en gang. Han håpet det bare var gallestein. Alvoret gikk opp for ham da de på sykehuset ville finne et samtalerom.

– Det føltes som om hele verden raste sammen, bare en knapp uke før 50-årsdagen, forteller Tore. Han fikk vite at han hadde kreft i bukspyttkjertelen.

– Jeg klarte å få i meg en sjokolademuffins på bursdagen, men måtte legge meg ned igjen på grunn av smertene, minnes han om det som skulle være den store dagen.

– Vi har vært gjennom en runde før med en kollega som vi mistet til kreften. Vi vil ikke miste deg også. Man har ingen å miste, sier Renate med bekymring i stemmen.

– Det var makkeren min, legger Tore til.

Ny nedtur

I et års tid har Tore gått på en kraftig dose cellegift. Han skulle opereres, men fikk da en enda større nedtur: Han kunne ikke opereres likevel. Videre behandling ville bli avsluttet.

– Det var et nytt slag i trynet. Jeg var nede for telling igjen, sier han, men legger til:

– Men det ble for dumt. Jeg måtte komme meg opp igjen og kjempe.

Han har valgt å ikke google sykdommen sin. Broren tok opp jakten på mulige alternativer. Selv om det offentlige sykehuset ikke lenger kunne hjelpe, fant han håp her i Norge: En lovende behandling ved den private klinikken Aleris. Han oppdaget også at flere land har godkjent denne behandlingen.

– Resultatene av denne behandlingen skal være gode. 98 prosent som har fått den, har opplevd at svulsten krymper eller at den stopper helt opp. Det er bare to prosent som ikke har hatt noen effekt, forklarer Tore, etter å ha satt seg inn i tallene.

Prisen er en million kroner for to behandlinger, som er nødvendig. Men nok en gang kom et tilbakeslag.

– Det viser seg at det offentlige ikke dekker denne behandlingen fordi det fortsatt mangler forskning. Flere andre land har godkjent den, men i Norge tilbys den kun hos Aleris, sier han.

Renate rister på hodet.

– Det er vondt at en kollega som har stått på for å hjelpe andre, nå må kjempe slik. Tore har aldri vært negativ, og midt oppi alt dette er han stadig her og pusler nede på verkstedet, sier hun.

Behandling med forsikring

En god venn av Tore hørte om prisen. Han tilbød seg straks selge huset for å hjelpe. Det kunne ikke Tore gå med på.

– Ettersom Aleris er et privatsykehus, må jeg dekke det selv. Hadde jeg hatt helseforsikring, kunne jeg fått behandlingen dekket, selv om den ikke er godkjent. Men nå er det for sent. Jeg får ikke tegnet noen helseforsikring nå, sier Tore.

Kollegaene på ambulansestasjonen startet en spleis, etter initiativ fra Anja Fjøsne Pedersen, for å gi Tore gode opplevelser med familien den siste tiden. Men med håpet om den nye behandlingen, har målet endret seg. Først var den tiltenkt å gi Tore og familien gode opplevelser den siste tiden. Så dukket muligheten for behandling opp.

– Vi håper at spleisen kan bidra til at Tore får behandlingen han trenger, slik at vi får en kjær kollega tilbake, sier Renate med et forsiktig smil.

– Jeg skal være klar til å begynne å jobbe igjen straks jeg er friskmeldt, sier Tore bestemt.

Renate nikker.

– Når han fortalte meg i vinter at ni av ti dør av denne kreften, tenker jeg at han er den tiende som ikke skal dø av det.

Gjennom mange år i helsevesenet har Tore flere bekjente innen legeyrket.

– De skjønner jo hvordan systemet fungerer, men de er også rystet over at det er slik, sier han.

Til tross for alt, holder Tore humøret oppe.

– Får jeg ikke denne behandlingen, er det en dødsdom. Men jeg velger å kjempe, avslutter han.

Til Spleisen opprettet av kollegaene til Tore Nilsen (ekstern lenke)

– Veldig gode resultater

Øystein Henske Flatebø er onkolog ved Aleris Kreftsenter. Han forteller til Ambulanseforum at behandlingen som Tore kan få hos dem er en lovende for en gruppe pasienter som ikke har så mange gode behandlingsalternativer.

– Det foreligger en liten studie med veldig gode resultater, men vi trenger mer erfaring for å vite mer om hvor effektiv behandlingen er for ulike pasienter. Behandlingen kan være et naturlig valg for pasienter med bukspyttkjertelkreft som er i god form og som har gjennomført en eller tidligere tidligere behandlingslinjer, sier Henske Flatebø.

Han legger til at Aleris er et supplement til kreftbehandling i offentlig regi.

– Vi kan i mange tilfeller tilby ny behandling som er godkjent av legemiddelmyndighetene i forskjellige land, men som ennå ikke er tatt i bruk i av den offentlige helsetjenesten i Norge av kostnadshensyn. Gjennom også å tilby innovativ diagnostikk som gentester, kan vi finne andre kombinasjonsbehandlinger enn det som er vanlig i det offentlige og vite om ulike behandlinger vil ha effekt eller ikke på individnivå. Dette gjør også vi kan igangsette persontilpasset kreftbehandling tidlig som er gunstig for behandlingsutfallet, sier onkologen.

– Er dette en typisk behandling som hadde blitt dekket med behandlingsforsikring?

– Hvorvidt behandlingen finansieres av forsikringsselskapene, er vel et spørsmål til dem. Ofte varierer det noe mellom de ulike forsikringene, men det er vår erfaring at noen forsikringsselskap vil dekke slik behandling, avslutter Henske Flatebø.