Fagforbundet
Innsikter fra nasjonal beredskapskonferanse
Fagforbundets prehospitale faggruppe var i år tilstede på Nasjonal beredskapskonferanse som ble arrangert i et samarbeid mellom Forsvarets høgskole, Politihøgskolen og Høgskolen i Innlandet.
Fra Fagforbundets bilag nr. 3 i Ambulanseforum 2018.
Konferansen er den andre i sitt slag, men det er første gang helse ble invitert, i hvert fall som foredragsholdere.
Tema for årets konferanse var samhandling i beredskaps-Norge –erfaringslæring og oppfølging av kriser og øvelse. Her kommer et lite utdrag av hva jeg følte var nyttig for vår gruppe fra denne konferansen.
Det gjennomgående fra alle foredragsholderne var at de tok for seg hele organiseringen, helt fra politisk ledelse, direktører og til oss på gata. Det ble snakket mye om utfordringene med sektorinndelinger.
Selv om det ikke ble presentert noen klare løsninger er det på det rene at samarbeidet på tvers av sektorer og ansvarsområder må bli bedre.
Det følte eierskapet til sin sektor det være seg helse, justis eller hva det skulle være, må være mindre rigid for å få til bedre samhandling ved større hendelser.
Fra helse holdt Paul Martin Strand, administrerende direktør i Nordlandssykehuset, en innledning. Han skrøt av en storstilt satsing på kompetanse i kvalitetshevende arbeid hvor over 2000 ansatte skulle få kompetanseheving.
Målet var at minimum to skulle ha internasjonal anerkjent kompetanse på området. Målet er å skape en god kultur på forbedring.
Nordlandsykehuset har, ifølge Strand, god erfaring med samlokalisering av nødetatene, både når det kommer til samhandlingsøvelser, men også reelle hendelser.
Han nevnte viktigheten av å få operasjonsledere i nødetatene i samme rom som et suksesskriterie for god samhandling både i øvelse og det virkelige liv.
Hans hovedbudskap var gode planverk i alle ledd og øve, øve, øve, både table-top og storskala øvelser.
Jeg utfordret Paul på dette. Fagforbundet er selvsagt enig i at øvelse og samhandling er viktig og at storskala øvelser hvor hele systemet får vært med å øve også er avgjørende.
Men når man blir pålagt øvelser, som for eksempel PLIVO, hvordan finne midlene og mulighetene til det i en hverdag med 4% økning av oppdragsmengde i året, og dermed ingen mulighet til å få det til i ordinær arbeidstid, og 3% kutt i budsjettene årlig.
– Øv og be om tilgivelse
Hans svar på det var klart. Dette er vi pålagt å gjøre, da må det gjennomføres, så får man i ettertid be om tilgivelse. Og at han selv ga dette rådet til sine klinikkledere.
Men han var enig i Prehospital faggruppe sitt innspill i at øvelser i samhandling er et avgjørende suksesskriterium ved større hendelser og behovet for avsatte midler vil variere mellom etatene. Men at det definitivt burde vært avsatte midler til dette.
Øve mer - eller øve riktigere?
Per Brekke fra DSB utfordret Paul Martin Strand sitt mantra øve, øve, øve med å spørre: handler det om det? Eller handler det om å øve riktigere?
Han mente at evnen organisasjonene har til å lære av øvelser ofte er begrenset.Vi lærer mye av øvelsene på individnivå, men organisasjonene lærer ofte mindre.
Dette handler ofte om en manglende definisjon av hva vi faktisk øver på, og en manglende evne eller vilje til å ha grundige nok evalueringer i etterkant av slike øvelser.
Han snakket mye om at hvis vi vil bli bedre på samhandling og bryte ned siloveggene mellom sektorene må vi i større grad dele planverk og bli enige om, hva trener organisasjonen(e) på?
Hva trener individene på? Hva ønsker vi å bli bedre på? Hvordan skal vi evaluere? Og kanskje aller viktigst, hvordan skal vi lære og iverksette lærdommen av øvelsene og evalueringene?
Beredskap og forebygging
Eirik Øwre Thorshaug hadde et interessant innlegg om beredskap og forebygging. Eirik var statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet under og etter den 22. juli 2011.
Han snakket om sine erfaringer med etterarbeidet etter 22.juli-terroren. Han mente vi må innse at de siste 20-25 årene med det han kalte «dyp fred» var over, og at vi må ta det innover oss.
Den beste måten å tenke beredskap på, mente han var å drive aktivt og riktig forebyggende arbeid.
Han beskrev dette på en god måte med den faktaopplysningen at det som reddet flest liv i regjeringsbygget da bomben gikk av, var folien som var lagt på innsiden av vinduene.
Vi må forstå trusselbildet og vi må øve deretter, og hvor forberedt vi er viser seg i hvor godt vi håndterer det som overrasker oss.
Hvilke verdier gir vi uttrykk for?
Øwer kom også med noe jeg opplevde som et velformulert stikk til dagens regjering ved å si at noe av det viktigste med beredskapstenkningen er verdiene våre, hva sier og gjør vi? Og hva sier og gjør vi ikke?
I tillegg til de foredragsholderne jeg har valgt å sette fokus på her, var det foredragsholdere fra PST og EOS (Stortingets kontrollorgan for sikkerhet overvåkning og etterretningstjenestene) som snakket om sine roller og samfunnsoppgaver.
Det var også en professor som heter John Hollenbeck som holdt en spennende innledning om multiteam systemer i større og mindre organisasjoner.
Alt i alt var dette en svært god konferanse, den var overordnet riktignok, men allikevel svært viktig.
Derfor vardet trist å observere at det ikke var flere lederskikkelser i helseforetak og relevante klinikker der, for ikke å snakke om helsedepartementet som burde holdt innledning sammen med justis og Forsvarsdepartementet som var representert med statssekretærer.
