Stillhetens svalende bris

En hel verden er lettet over våpenhvilen mellom Israel og Gaza. Måtte den vare. Mads Gilbert rapporterer fra siste natt, om drepte og skadde barn og voksne, fryktløse ambulansearbeidere og frivillige til Nordlys.
Klokka passerte akkurat midnatt, døgnet etter våpenhvilen trådte I kraft.
En hane galer. Den gir seg ikke. Kanskje den er døgnvill? Etter ukelang, tung bombing er de fleste biologiske alarmsystemene i ulage. Kanskje denne nattas uvirkelige stillhet forvirrer hanens klokke?
Jeg kjenner stillheten som en svalende bris, et lindrende pust av lettelse. Kroppen har roet seg og adrenalinet har trukket seg tilbake til sitt vante lager i binyrene.
Nå sover kanskje alle? Alle Gazas barn med skrekkbildene og de uforståelige lydene etset inn i hver sansende celle, kanskje for alltid. Alle kvinnene med hjerter fylte av angst for sine, elle de nye enkene og de barnløse, mødrene til de 43 drepte barn og unge. Kanskje sovner også de over 400 skadde barna, de på sykehusenes overfylte sovesaler og de som er sendt hjem fordi det ikke var plass. Kanskje sovner de fra smerte og kvalme, fra angsten og gråten. Med halvåpne munner, på barns vis, slik våre trygge unger sover når vi ser til dem i våre stille netter.
Kanskje sover de utmatta ambulansearbeiderne og de unge frivillige som med dødsforakt kjørte ambulansene inn mot ruinene før støvet fra bombeeksplosjonene hadde lagt seg. De erfarne og uerfarne, som bar det de kunne finne av de 165 drepte menneskene, noen uten hode, armer og bein, noen forkullet, stivnet i groteske positurer, noen knapt pustende i livets siste minutter. Kanskje sover de nå, disse fryktløse livredderne, kanskje har de hengt av seg de blodstenkte uniformene og tatt på seg en nyvasket, duftende fotsid arabisk nattkjole i krisp, hvit bomull og lagt seg tett inntil sin ektefelle som knapt har pustet ett rolig åndedrag på en uke, fylt av angst for å miste. Kanskje har de sunket ned i den dypeste søvnens barmhjertige glemsel, uten marerittbildene – og lydene.
Jeg lytter igjen. Jeg hører ingen droner. Vepsen med det onde, blinde øyet har landet. Jeg hører ingen lyder. Ingen! Ingen ambulansesirener. Ingen høye rop. Ingen voldsomme drønn. Ingen skrik. Det drypper stillhet. Slik stillhet som Ole Lukkøye kom med når han dryppet lunken melk i øynene våre da vi var små, dråper som fikk oss til å sovne, sa de voksne. Nå drypper stillheten fra Gazas nattehimmel, ikke drønn og død.
Les hele epistelen i Nordlys