Responstid
Alvorlig mangelfull dokumentasjon
Informasjonen som samles inn om mennesker i sin mest sårbare fase, er mangelfull. Dette er et alvorlig hinder for å nå målet om best mulig behandling av pasienter utenfor sykehus.
Informasjonen som samles inn om mennesker i sin mest sårbare fase, er mangelfull. Dette er et alvorlig hinder for å nå målet om best mulig behandling av pasienter utenfor sykehus,skriver SNLA-stipendiat Trine Staff i et innlegg i Dagens Medisin.
Det kjøres om lag en halv million ambulansetransporter i Norge i året. Journalen, hvor viktige pasientopplysninger registreres, er ikke lik for hele landet. Det finnes et titalls ulike registreringssystemer. Ikke nok med det; det finnes ikke nasjonale krav til hva journalen skal inneholde, ei heller finnes den digitalt.
Akkurat slik et fly trenger tilgang på navigasjonsdata for å styre forsvarlig, trenger ambulansetjenesten ett felles definert datasett, som kan gi oss de svarene vi ikke har i dag. Forskjellige data, ulike definisjoner samt vanskelig tilgang, er en alvorlig bremsekloss i arbeidet for å kvalitetssikre og forske videre på behandling utenfor sykehus.
Planlegging for fremtiden krever historiske data, og derfor mener vi det er på høy tid med en nasjonal, elektronisk, standardisert pasientjournal.
ET FELLES SPRÅK.Ifølge ny Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) om fremtidens spesialisthelsetjeneste skal data fra ambulansetjenesten i helseforetakene innarbeides i pasientadministrative systemer. Dette arbeidet skal i neste omgang danne grunnlag for rapportering til Norsk pasientregister.
Etter vår oppfatning er det derfor svært viktig at dersom kjernejournal innføres på nasjonal basis, bør denne utvides og implementeres også i ambulansetjenesten. Først når de ulike ambulansetjenestene «snakker samme språk», har man mulighet til å iverksette evaluering av kvaliteten på det som gjøres. Dersom det ikke benyttes ett felles datasett, ender man opp med å sammenligne epler og pærer.
Etter vår mening ligger det et grundig stykke arbeid foran oss før en, med visse hederlige unntak, har grunnlag for å kunne si om behandlingen som er iverksatt utenfor sykehus, virkelig hjelper pasienter som rammes av akutt, alvorlig sykdom og livstruende skader.
NORGE HENGER ETTER.Allerede i 1997 publiserte UK Department of Health «Ambulance Performance Standards», hvor alle ledere i de ulike ambulansetjenestene i Storbritannia måtte rapportere måloppnåelse til myndighetene. Dette ville ha vært vanskelig uten en felles ambulansejournal.
Vi ligger langt etter Storbritannia her i Norge. I 2004 kom «Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus» i Norge. Denne inneholdt ingen krav om felles ambulansejournal, ei heller rapportering av responstider til myndighetene. Sannsynligvis ble responstider utelatt fordi man fryktet en vesentlig økning i utgifter.
Ved å rapportere responstider inn til myndighetene, kan man vurdere både ressursbruk og om pasientbehandling er i tråd med felles, gjeldende kriterier.
I England og USA benyttes nå etablerte rapporteringssystemer for å utføre operativ styring og dimensjonering av akuttmedisinsk beredskap. Mangelen på enhetlig dokumentasjon i Norge hindrer oss i å gjøre det samme, og både på kort og lang sikt kan dette gå ut over pasientene.
