Medieklipp
Magnar (63) slutter i ambulansen etter 42 år
– Det er mange ungdommer som vil ha en jobb, og jeg akter ikke å ta opp en arbeidsplass
Magnar Idar Stein begynte å kjøre ambulanse for faren sin i 1977.
Den gangen var eneste kravet at du hadde førerkort, sier den påtroppende pensjonisten til Fosna-Folket (krever innlogging).
Ambulansearbeideren fra Steinsdalen i Osen er en mann som ikke liker å stikke seg fram. Han går med på å prate med lokalavisa på en betingelse.
– Det må ikke bli noe skryt, sier han.
Stor utvikling
Få yrker har opplevd maken til utvikling som den ambulansetjenesten har vært gjennom. Stein sitter fortsatt en del av tida bak rattet som sjåfør, men bak i ambulansen har det skjedd store ting på utstyrssiden. Den første bilen ha kjørte var en 76-modell Mercedes 230 E. Den hadde bensinmotor.
– Det var svære biler vet du, sier Stein.
Denne ambulansen var et stort framskritt i forhold til det som ble brukt før den tid.
– Før var syketransporten ei sykekorg som hørte til drosjen, sier Stein.
Kun fasttelefon
Meldingstjenesten var selvsagt en helt annen den gangen da det kun fantes fasttelefoner. Mobiltelefoner kan ikke Stein huske å ha sett i bruk før innpå åttitallet en gang.
– Det var en stor kasse med bæremeis, sier helsearbeideren.
I 1977 var Stein 19 år gammel, og faren drev ambulansen som ei binæring i tillegg til drosjekjøring.
– Vi hadde 200 kroner per utrykning pluss en godtgjørelse per kilometer. Det var kanskje 200 utrykninger i året. Pappa hadde drosjen ved siden av, og han leide inn en kar for å kjøre fram til jeg fikk førerkort. Da jeg begynte å kjøre hos ham, hadde jeg arbeid ved siden av, minnes han.
Egen arbeidsgiver
I 1988 tok Stein over ambulansen etter faren.
– Den gangen hadde vi en avtale med Regionsykehuset i Trondheim, det som heter St. Olavs hospital i dag. De to sjåførene jeg hadde var Willy Stein og Tore Louisa. I dag er vi 14 ansatte på ambulansestasjonen. Vi har en dagbil og en døgnbil, sier ambulansearbeideren.
Han forteller at dagbilen er klar fra klokka ni om morgenen til klokka sju om kvelden.
– I 1977 var det en bil i og en i Roan sentrum, sier Stein.
Drosjeløyve
I 1984 tok Stein over drosjen. Denne hadde han fram til 2017. Da var profesjonaliseringa av ambulansetjenesten kommet langt, og ambulansekjøring hadde blitt fulltidsjobber.
Kravene til kompetanse kom gradvis etter at Stein begynte i yrket. De første årene var ambulansearbeideryrket nærmest en ren sjåførjobb. Det handlet om å få folk til sykehus for behandling.
Etter hvert måtte Stein gå kurs i førstehjelp.
– NOU – 76 tok jeg i 1992. Det begynte å skje ting. Da ble det mer krav. Jeg har opplevd en rivende utvikling. Fra å være rene utrykningssjåfører ble ambulansearbeiderneparamedisinere, minnes han.
Selv om han har frabedt seg å bli skrytt av, slipper han ikke helt unna. Kollega Sigrun Nerdal vil ha inn noen ord om sin kollega gjennom ti år.
– Vi kommer til å savne Magnar når han slutter. Han er en god kollega, og han er dessuten enestående flink med pasientene, sier kollegaen.