Luftambulanse
Takk for innsatsen, Arild!
Han var der da en buss med skolebarn krasjet i Måbødalen i 1988, og han var der da to tog kolliderte i Østerdalen i 2000. Redningsmann Arild Thorseths yrkeskarriere har vært en reise mellom død og elendighet på den ene siden og gode oppdrag hvor menneskeliv har blitt reddet, på den andre.
Han var der da en buss med skolebarn krasjet i Måbødalen i 1988, og han var der da to tog kolliderte i Østerdalen i 2000. Redningsmann Arild Thorseths yrkeskarriere har vært en reise mellom død og elendighet på den ene siden og gode oppdrag hvor menneskeliv har blitt reddet, på den andre,skriver Norsk Luftambulanse.
Mandag 4.juli går han formelt av fra sin siste vakt - på Ål, selv om han etterpå gjør en aldri så liten gjesteopptreden med en ekstravakt i Førde uka etter.
Arild Thorseth var med å starte Norsk Luftambulanse for 33 år siden. Aldersgrensen for redningsmenn er 58 år, og den er absolutt. 13.juli fyller han år. Samme måned flyr han derfor sin siste vakt på Ål - og han gruer seg.
For 33 år siden satt han på trappa til ambulansestasjonen i Drøbak og snakket med lege Jens Moe. Thorseth var ambulansepersonell i Drøbak.
- Tenk hvis vi hadde hatt et legebemannet helikopter, da kunne vi reddet flere, uttrykte Moe. – Blir du med å starte Norsk Luftambulanse, spurte Moe. - Klart det, svarte Thorseth. Sånn startet en lang yrkeskarriere for Thorseth, en jobb som også har blitt både livsstil og hobby.
Varmt hjerte
Thorseth har funnet fram gamle presseklipp med spesielle ting han har vært med på. Det er en lang liste. Utallige er de turene han har vært på, pasientene han har fløyet og pårørende han har trøstet. En spektakulær redningsaksjon i fjellet. En dødsulykke i trafikken. Det er bussulykker og snøskred. To hendelser som alle har hørt om er togulykken på Åsta i 2000 og bussulykken i Måbødalen i 1988 hvor det omkom mange barn.
- Det er ikke lett å trekke fram ett oppdrag jeg husker best. Men det er klart jeg husker bussulykken i Måbødalen, sier Thorseth. Så mange døde, unge mennesker. Han går ikke i detalj.
- En redningsmann bør ha et kaldt hode og et stort og varmt hjerte, mener Thorseth, – og en relativ dårlig hukommelse er en også en fordel, legger han til.
Vanskelig
Når Thorseth lander for siste gang vet han ikke helt hva han skal gjøre.
- Jeg vil jo så gjerne være til nytte i lang tid fremover, sier han. - Jeg blir nok aldri utlært i denne jobben, men det føles ikke riktig å slutte nå som jeg endelig har begynt å få taket på endel av dette.
Og pensjonisttilværelsen frister ikke. Han gruer seg. Og alle som kjenner Arild Thorseth vet at han ikke har gjort sin siste innsats for pasientene. Han ankommer bare ikke i helikopter lenger.
