Ambulanseleder fra Ukraina: – Dette må Norge lære før krisen rammer

– Vi har lært å aldri sløse bort en krise, sier Andriy Vasko til Ambulanseforum. Han er kirurg, kriseleder og direktør for Lviv Regional Emergency Medical Services. En tjeneste som ikke bare dekker hele Lviv-regionen vest i Ukraina, men som også har blitt en nasjonal og internasjonal aktør under krigen. Regionen ansvar for medisinsk evakuering, samarbeid med Verdens helseorganisasjon og utdanning av nytt personell.

Ambulansetjenesten i Lviv omfatter 84 baser og over 2000 ansatte. De håndterer i snitt 2000 nødanrop daglig, fordelt på 140 ambulanseenheter. Alt samordnes gjennom én sentral AMK i Lviv.

– Vi er den eneste prehospitale aktøren i regionen som er offentlig finansiert, og har hatt ansvar både for daglig beredskap, masseskader og pasientflytting ut av landet, forklarer Vasko.

Utbrudd av krig – og full beredskap

Da Russland gikk til fullskala invasjon i februar 2022, sto systemet i fare for å kollapse. Ifølge Vasko var det erfaringene fra koronapandemien som hindret total sammenbrudd:

– Under pandemien ble den akuttmedisinske beredskapen styrket både teknisk og økonomisk. Det ga oss en viss robusthet da krigen brøt ut.

Selv om Lviv ikke ligger nær frontlinjen, har regionen vært utsatt for flere store angrep. Missiler har rammet sivil infrastruktur, og de har håndtert alvorlige masseskadetilfeller. Vasko forteller at deres masseskadeplaner ble aktivert, og ressurser raskt mobilisert. Samtidig ble regionen et mottakssted for titusenvis av internt fordrevne.

– På det meste ble helsesystemet vårt overbelastet. Vi måtte håndtere ettervirkninger av covid-19, store menneskemengder i midlertidige leirer og økt risiko for smitteutbrudd.

Manglet drivstoff, nett og folk

De første månedene etter invasjonen beskrives som kaotiske. Kommunikasjonen sviktet. Kraftforsyningen var ustabil. Og mobilnett og radiosamband brøt sammen.

– Vi måtte utvikle egne reserveløsninger raskt. Alt fra radio til papirdokumentasjon. I tillegg hadde vi akutt mangel på drivstoff og utrykninger måtte begrenses til de mest kritiske tilfellene, forteller Vasko.

I tillegg forsvant mange ansatte. Flere flyktet ut av landet sammen med familien.

– Rekruttering er fortsatt et stort problem. På grunn av mobiliseringen har vi rett og slett ikke folk å ansette, spesielt ikke mannlige helsearbeidere.

Hva Norge bør lære

Vasko mener mange av utfordringene de møtte. Som bortfall av mobilnett, strøm, personell og forsyninger. Han mener det også kan ramme andre land i fremtidige kriser. Han trekker frem fire hovedpunkter han mener norske tjenester bør ha på plass:

• Masseskadeprotokoller må være godt innarbeidet og forstått av alle, på tvers av etater.
• Man må ha en plan for total kommunikasjons­svikt – også uten mobildekning.
• Desentraliserte lagre med vann, drivstoff, medisiner og mat må finnes på basene.
• Den mentale helsen til ansatte må tas på alvor før krisen inntreffer.

– Vår erfaring er at du må tenke gjennom det utenkelige på forhånd. Når krisen rammer, er det for sent å begynne å planlegge, sier han.

AMBULANSEFORUM 2025

Er du utstiller? Uten plass? Fortsatt ledige plasser

Bistand fra Norge

Vasko fremhever internasjonalt samarbeid som helt avgjørende for at tjenesten fortsatt er operativ. Ikke minst har støtten fra Norge vært sentral.

– Norge har donert ambulansebusser og bidratt i et større prosjekt for å utvikle kapasitet til medisinsk evakuering over landegrensene. Samarbeidet med Oslo universitet og andre partnere har vært viktig for utvikling av standarder og trening, sier han.

Tjenesten er nå i gang med sertifisering som internasjonalt nødhjelpsteam (WHO EMT), og er del av det europeiske beredskapssystemet (European Civil Protection Pool).

– Vi forsøker å tenke nytt og bygge kapasitet, selv under krig. Det er paradoksalt – men nødvendig.

Personlig innsats

Andriy Vasko har bakgrunn som onkologisk kirurg og har en doktorgrad og en master i offentlig administrasjon. Under krigen har han ofte måttet trå til langt utover hva som normalt kreves av en leder.

– Jeg har deltatt i koordinering på skadested, løst tekniske kommunikasjonsproblemer, ledet evakueringsteam. Det er ikke konvensjonelt for en CEO. Men det er effektivt. Samtidig innebærer det en risiko, for du er ofte selv i fare.

Han trekker frem hendelser som luftangrepet på Okhmatdyt-barneklinikken i Kyiv og evakueringen fra Azovstal-fabrikken som blant de mest krevende innsatsene, noe han trolig også kommer mer innom på AmbulanseForum i september.

Mentalt press og stigma

Etter over tre år med krig er den største utfordringen nå den menneskelige belastningen.

– Personalet er slitne. Mange lider av utbrenthet, angst og søvnproblemer. Men i Ukraina er det stor stigma rundt å søke psykisk hjelp.

Et samarbeid med en lokal NGO er i gang for å tilby rådgivning og støtte, men det er stor mangel på fagfolk.

– De fleste psykologene jobber med militæret. I tillegg er det lav tillit til utenlandske terapeuter, fordi folk ikke åpner seg for dem.

AmbulanseForum 2025

Se programmet og meld deg på i dag

Til Ambulanseforum med et budskap

Når Andriy Vasko kommer til AmbulanseForum 2025 i september, er det med flere mål. I tillegg til å takke for internasjonal støtte, ønsker han å dele erfaringene som han mener kan være avgjørende også for norske og europeiske tjenester:

– Dette handler ikke bare om Ukraina. Det handler om hvordan sivil beredskap kan bygges under ekstreme forhold. Og hva dere kan gjøre i fredstid.

– Først og fremst vil jeg uttrykke vår dype takknemlighet til Norge og det internasjonale samfunnet. Deretter ønsker jeg å dele erfaringer og knytte kontakter. Vi ønsker også å invitere kolleger til observasjonsbesøk hos oss i Lviv.

Han mener kunnskapen de har opparbeidet, dessverre kan bli aktuell for flere.

– Europa må være forberedt. Det finnes ingen garanti for at andre land ikke vil bli utsatt for aggresjon. Vi har lært mye – og den lærdommen vil vi dele.

Han avslutter:

– Dette er ikke Russlands første krig mot en nabo. Men det kan bli den siste, hvis vi sammen klarer å stå imot. Uten sanksjoner og støtte vil ondskap spre seg. Derfor er sannhet og samarbeid viktigere enn noen gang.