Ferdig med hviskeleken – noen må fortelle barnet hva som skjedde

«Vi skyter han!» 

Ordene smalt i rommet idet defibrillatoren ble ladet. I underetasjen satt sønnen og lyttet. Over hodet hans kjempet ambulansepersonellet for livet til faren – livløs, hjertet stille. For oss var det bare fagterminologi, et siste støt for å få rytmen tilbake. Men for barnet? Det hørtes ut som vi skjøt faren hans med våpen. Hendelsen er potensielt traumatiserende og illustrerer barns sårbarhet i møte med akutte oppdrag. For å redusere risikoen for traumer er etterarbeid avgjørende. For denne gutten var det avgjørende for hans forståelse av situasjonen at noen fulgte opp i etterkant med gode forklaringer av hva han hadde opplevd da faren døde slik at han ikke trodde ambulansepersonellet hadde drept faren hans. 

Kunnskap om traumer

Alle akuttmedisinske hendelser har potensialet til å subjektivt oppleves som en stor trussel mot liv og helse, selv om de medisinsk sett kan være rutinemessige eller håndterbare for fagfolk. For gutten som hørte ambulansepersonellet “skyte” faren sin, ble den subjektive opplevelsen av hendelsen langt verre enn den objektive (selv om denne var ille nok), fordi den innebar en subjektiv opplevelse av at noen ville faren vondt og var en trussel mot hans liv og helse, istedenfor at de var der for å hjelpe.

Selv om forskning om mindreårige barn som pårørende i akuttsituasjoner er svært begrenset, gir mange år med solid forskning om traumer et solid kunnskapsgrunnlag for utvikling av praksis. I en meta-analyse publisert i Clinical Psychology Review i 2012 viser David Trickey og medarbeidere at den subjektive opplevelsen av trusselen mot eget eller andres liv, er sterkere forbundet til post-traumatisk stresslidelse (PTSD) enn den objektive alvorlighetsgraden ved hendelsen. Dette betyr at hendelser som utenfra kan framstå med lav alvorlighetsgrad, likevel kan gi risiko for PTSD hvis barnet subjektivt opplevde hendelsen som alvorlig. Videre viser den samme metaanalysen at etterarbeid etter potensielt dramatiske hendelser kan redusere risiko for utvikling av PTSD.

Norsk lovgiving om ivaretakelse av barn som pårørende

Betydningen av helsepersonells ivaretakelse av barn som opplever hendelser som kan være belastende eller traumatiske, er heldigvis kjent kunnskap for norske myndigheter: For femten år siden ble den norske helselovgivningen endret for å styrke oppfølgingen av barn som pårørende. Mye har skjedd på disse femten årene, blant annet har ordningen med barneansvarlige (Spesialisthelsetjenesten, § 3-7 a.) blitt implementert og prosedyrer for oppfølging av barn som pårørende og etterlatte (Helsepersonelloven §10a og b) har blitt inkludert som del av Helsedirektoratets Pårørendeveileder. Prosedyrene er gode, men ikke nødvendigvis tilpasset akutte situasjoner.

Barn som pårørende i akuttsituasjoner 

I Helse Midt-Norge brukes Felles Retningslinjer for Ambulansetjenesten i Midt-Norge (FRAM). Når vi slår opp i FRAM under tiltakskortet “barn som pårørende” er det eneste vi finner et akuttkort fra Sørlandet sykehus. Dette akuttkortet er laget for å gi til voksne når ambulansen må dra fra et barn, og ikke som prosedyre for ambulansetjenestens oppfølging av barn som pårørende.

Vi som skriver denne kronikken, kjenner ikke til i detalj hvordan barn som pårørende faktisk blir ivaretatt i praksis av ambulansetjenestene i Norge. Men vi frykter at mye blir overlatt til den enkelte helsepersonell og at informasjonsflyten blir preget av «hviskeleken»: viktig informasjon om hva barnet har erfart blir kanskje nevnt muntlig, men det er vanskelig å vite hva informasjonen ender opp med å inneholde. Dette kan være tiden for å gjøre et arbeid med å lage gode prosedyrer for praksis.

Det kan være små, enkle steg som skal til for at det skal ha potensiale til å ha en beskyttende effekt. Det er to områder man kan sette inn innsats: 1. små grep ambulansepersonell i situasjonen er oppmerksom på, som gjør at man unngår å gjøre situasjonen mer traumatisk (subjektivt opplevd) enn nødvendig. 2. etterarbeid med å skape mening om situasjonen sammen med barnet. 

1. Små grep underveis. Selv i akutte situasjoner finnes det noen sekunder der man kan prate med barn. Det som kan virke innlysende i samarbeid med voksne, må forklares eksplisitt til barn. For eksempel: “Hei, vi er her for å hjelpe mammaen din”. Informasjon må tilpasses det yngste barnet. Det den yngste forstår, forstår som regel de eldre barna også. Senere, når man har mer tid, kan man gi mer informasjon tilpasset de eldre barnas behov.

Å gi barn en oppgave, for eksempel holde i noe utstyr, kan gi en følelse av å ha en funksjon og å gjøre noe godt. Hvis barnet opplever det som at de mestrer oppgaven de har fått kan det minske risiko for traumer. Dette kan gi barnet en opplevelse av kontroll, i en ellers ukontrollerbar situasjon. Dersom man ikke får fokusert på dette i situasjonen, så kan man i etterkant fremheve hva barnet gjorde som var hjelpsomt. «Det var veldig bra at du ropte høyt da du så at mamma falt! Det gjorde at hjelp kom fort.»

2. Etterarbeid med å skape mening om situasjonen sammen med barnet. Etterlatte eller pårørende barn som ikke var i akuttsituasjonen, kan også ha behov for konkret informasjon om hendelsen. Det kan også voksne «fortolkningspartnere» som barnehagelærere, foreldre og familie. Små barn forteller bruddstykker, enkeltord og har kroppslige reaksjoner som gjerne manifesterer seg som ikke-verbale uttrykk: tegning, leker osv. Disse uttrykkene kan være vanskelig å forstå for de rundt som ikke har vært i situasjonen sammen med barnet. Men om de har informasjon om hva som faktisk skjedde i situasjonen, hva barnet har sett og opplevd, kan de i ettertid hjelpe barnet med å skape mening om det som skjedde. Slik meningsskaping i ettertid kan minske risiko for traumer. En forutsetning er at ambulansepersonell som var i situasjonen, har formidlet kunnskap om hva som har skjedd slik at det når de personene barnet møter i hverdagslivet. 

Vår vurdering

Vi ser at FRAM kan ha en sentral rolle i å beskrive hvordan ambulansetjenesten skal ivareta barn som pårørende. Vår vurdering er at dagens tiltakskort bør forbedres slik at ambulansetjenestens evne til å møte barns behov på en kunnskapsbasert og systematisk måte styrkes. Vi mener tidspunktet er inne for det nå, når FRAM skal bli nasjonal.

Dette er en kronikk, og innlegget representerer skribentenes meninger. Hvis du ønsker å sende et debattinnlegg eller en kronikk, kan du sende her.