Innenriks
Splitter «Gaza-legene»
Under Gaza-krigen opererte de skadde skulder ved skulder. Nå står Mads Gilbert og Erik Fosse på hver sin side i debatten om lokalsykehus.
Under Gaza-krigen opererte de skadde skulder ved skulder. Nå står Mads Gilbert og Erik Fosse på hver sin side i debatten om lokalsykehus,ifølge Klassekampen.
Les også Gilbertkommentar:Lokalsykehus redder liv
Erik Fosse, til daglig leder for intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus, ønsker økt sentralisering. Mads Gilbert, leder for akuttmedisinsk avdeling ved universitetssykehuset i Nord-Norge, vil satse tyngre på lokalsykehusene.
- Hvis vi hardhendt sentraliserer akuttfunksjonene, legger vi til systemforsinkelser i behandlingen som er helt uakseptable og unødvendige. Tida er en så viktig faktor at hvert minutt forsinkelse øker dødelighet og organskader, sier Gilbert til Klassekampen.
Gilbert mener at den teknologiske utviklingen dermed styrker, ikke svekker, argumentene for lokalsykehusene.
- Dette samspillet er det helt naturlig å styrke, ikke svekke. Det er å slå inn åpne dører når man sier at avansert kirurgi skal sentraliseres. Det er alle enige om. Lokalsykehusenes fagfolk er ikke dumme og de driver ikke avansert hjerne- og kreftkirurgi lokalt.
Erik Fosse gir uttrykk for et diametralt motsatt syn. I et intervju med Klassekampen i fjor sier han at den teknologiske utviklingen i helsevesenet kan sammenliknes med overgangen fra håndverksproduksjon til industriproduksjon.
Den avanserte helseteknologien krever etter hans syn en stadig mer kompleks organisering, med stadig mer spesialisert arbeidskraft.
- Vi er blitt mer og mer teknologiavhengige, og det gjør at vi må organisere oss på en mer komplisert måte. Det betyr sentralisering, sa Fosse.
Gilbert er uenig.
- Jeg har respekt for Eriks synspunkter, men han mangler en forståelse for de akuttmedisinske utfordringene utenfor de store byene. Kunsten her er nettopp å finne balansepunktet mellom kravene de tidskritiske akuttilstandene stiller, og mulighetene høyteknologien gir. Denne debatten har vært altfor vulgær hittil. Sammenholder man tidskravene og Norges geografi kommer man ikke utenom god akuttberedskap på lokalsykehusene.
Nøkkelspørsmålet i kampen om lokalsykehusene er hvor det skal være akuttfunksjoner og fødselstilbud. Ifølge Gilbert er det nettopp det å ha akuttfunksjonene spredt i mange lokalsykehus som er nøkkelen for framtida.
- Det handler om å få ned alle forsinkende ledd, «tidstyvene» som tar liv, sier han.
En god modell for samarbeid mellom lokalt og sentralt mener Gilbert finnes på Røros sykehus. Der har de fått desentralisert planlagte ortopediske inngrep fra St. Olav. Dermed sikres sykehuset på Røros ro rundt de lokale funksjonene, St. Olav avlastes, og Rørossykehuset får bedre akuttberedskap.
- Det er en vinn-vinn-situasjon, og burde blitt gjort i alle helseforetak, sier Gilbert.
Den viktigste skyteskiven for Gilberts kritikk av organiseringen av helsevesenet er de sentrale politiske myndighetene.
- De har totalt latt være å løse den helsepolitiske oppgaven det er å lage en nasjonal sykehusplan. Det trengs større politisk ansvar i å si hvem som skal gjøre hva, og hvordan vi skal organiseres. I dag varierer det fra helseforetak til helseforetak, sier han.
Avslutningsvis, står det at det er vanskelig å vite hva som blir riktig for lekfolk og politikere når man er uenige i legestanden også.
- Vi må nyansere og detaljere debatten, men først og fremst rydde i begrepene, og oppgavefordelingen. Moderne medisin gir oss unike muligheter for et planlagt og konstruktivt samspill mellom de store og små sykehusene. Vi kan snu problemstillingen og systematisk å flytte enkle medisinske oppgaver som visse kirurgiske ”kalde” inngrep fra de store sykehusene til lokalsykehusene, og slik frigjøre kapasitet og avlaste de store, samtidig som vi bygger kompetanse og beredskap lokalt, avslutter Gilbert.
