Målet er en hurtigtest som kan skille hjerneblødning fra blodpropp

Per i dag må det en CT-skanner til for å skille blødning fra blodpropp ved hjerneslag, skriver Bioingeniøren.

Det er det kun én ambulanse i landet som har; Slagambulansen i Østfold, som er et forskningssamarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sykehuset Østfold Kalnes.

I resten av landet er man avhengig av å få fraktet pasienten til sykehus for å stille nøyaktig diagnose og starte behandling.

Da Henriette Solberg Jæger (31) fikk stipendiatstillingen ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 2017, var det nettopp for å finne ut om det i stedet kan benyttes en blodprøve - en biomarkør.

De to tilstandene krever helt forskjellig behandling – og det er avgjørende å komme raskt i gang med trombolysebehandling hvis hjerneslaget er forårsaket av en blodpropp.

Fra fisk – til dyr – til mennesker

Stiftelsen Norsk luftambulanse er ifølge Jæger et av Europas største forskningsmiljøer innen prehospital akuttmedisin. Per dags dato er det 27 stipendiater ved stiftelsen.

Selv er Jæger altså tilknyttet det store slagambulanseprosjektet, men det var ingen selvfølge at hun skulle ende opp som forsker i human medisin.

Hun var bare sju da hun fikk sitt første mikroskop – og på den tida var det livet i havet som interesserte mest. Etter videregående satte hun derfor kursen mot Ålesund og studier i marin bioteknologi.

– Jeg ombestemte meg raskt. Skjønte studiet jeg hadde valgt ga meg begrensede muligheter til jobb – spesielt hvis jeg ville tilbake til Østlandet, der jeg kommer fra.

Jeg fant ut at bioingeniøryrket både er allsidig og interessant – og skiftet studium. Men jeg fikk med meg en del studiepoeng i marin bioteknologi også, forteller hun.

Første steg: Utprøving av proteinene GFAP og UCH-L1

Jægers biomarkørprosjekt kan forhåpentligvis, en gang i framtida, gjøre CT-skannerne overflødige i diagnostiseringen av hjerneslag.

Første del av prosjektet hennes var et samarbeid med en tysk professor. Utgangspunktet var en eksisterende test som baserer seg på to proteiner: GFAP (Glial fibrillary acidic protein) og UCH-L1 (Ubiquitin C-Terminal Hydrolase-L1).

– GFAP har vært en velkjent markør siden starten av 2000-tallet. Det er normalt et intracellulært protein som stiger raskt ved større hjerneblødninger.

Frigjøringen av proteinet går mye tregere ved blodpropp. Vi brukte en test som var godkjent i USA for bruk ved hjernerystelser, og som baserte seg på både GFAP og UCH-L1. UCH-L1 har i dyreforsøk vist seg å være biomarkør for blodpropp.

Tanken var å lage et verktøy for å luke ut de slagpasientene som helt sikkert har blødning, fra de som trenger trombolysebehandling.

– Siden testen ikke har den diagnostiske nøyaktigheten som kreves, kom vi ikke i mål. Jeg måtte lete andre steder, forteller Jæger.

Samarbeidet med den tyske professoren resulterte uansett i en artikkel i tidsskriftet Neurocritical Care, den første publiseringen i Jægers doktorgradsarbeid.

MikroRNA - en lovende kandidat

Neste steg i Jægers forskning handler om RNA. Nærmere bestemt mikroRNA – et ikke-kodende RNA-molekyl. Hun startet med en pilot som tok for seg flere RNA-typer, men det viste seg altså at mikroRNA var mest lovende.

– Vi har sekvensert plasma fra 120 slagpasienter. Det vi leter etter er forskjeller mellom pasientene som har blødning og de med blodpropp.

De siste dataene ble samlet inn i juni, og for noen dager siden fikk jeg en komprimert fil på 50 gigabyte. Det er i gjennomsnitt 12 millioner sekvenser per prøve, forteller hun.

Nå skal hun analysere dataene sammen med en statistiker.

– Vi håper å identifisere én enkelt markør eller et mønster av mikroRNA som kan skille pasienter med blodpropp og hjerneblødning fra hverandre.

Hun forteller at det tidligere er funnet forskjeller i mikroRNA-uttrykk ved kreft inntil to år før sykdommen lot seg påvise klinisk, så noe tror hun at hun finner. Det langsiktige målet er en hurtigtest.

Samarbeid med laben på Kalnes

Jæger skryter av et godt samarbeid med bioingeniørene på Kalnes - med Åse-Berit Mathisen i spissen.

Sykepleiere og paramedics har tatt prøvene i ambulansen, mens bioingeniører har tatt prøver ved innkomst på sykehuset. De har også sentrifugert, alikvotert, frosset ned og analysert prøvene.

Les hele saken hos Bioingeniøren.