Vi er ambulansearbeidere!

Når du bruker ordet «ambulansesjåfør», høres det ut som om vi valgte yrket for å få lov til å kjøre fort, skriver Olav Aannerud Bjørseth og Ina Dorthea Olsen, som er ambulansearbeidere og ungdomstillitsvalgte i Fagforbundet i Bergens Tidende.

Det heter ikke «vaskekjerring», «barnehagetante» eller «sykesøster». Men de aller fleste som bruker disse uttrykkene, gjør det fordi de faktisk ikke har hørt noe annet.
Det er lov å ta feil. Men husk, når du bruker ordet «ambulansesjåfør», høres det nesten ut som man valgte yrket for å få lov til å kjøre fort. Vel, slik er det ikke. Omkring 70 prosent av alle ambulanseoppdrag er stort sett rene transportoppdrag. Det vil si at vi forflytter pasienter fra sykehjem til sykehus eller omvendt.
Her er et eksempel: Din gamle tante Olga på 90 år må til sykehuset for kontroll av hofteprotese, og hun er dement. Olga trenger helsepersonell med seg hele tiden, og må transporteres i ambulanse fordi hun ikke kan sitte over lengre tid.
Vi to er utdannet som ambulansearbeidere, men du verden hvor ofte vi hører at vi er ambulansesjåfører. Jobben vår er å hjelpe syke og skadde mennesker. Jo da, en del av jobben handler om å kjøre bil, men hovedoppgaven er å ta vare på pasienten. I verste fall er det våre jobb å sørge for at pasienten ikke dør på vei til sykehuset.
Det er slettes ikke uvanlig at vi må drive med gjenopplivning av pasienter med hjertestans bak i ambulansen. Å ta imot et barn er heller ikke en ukjent oppgave for en ambulansearbeider.
Det er mellom 15 og 20 år siden ambulansefaget ble et eget fag på videregående skole. Det er en fireårig utdanning, basert på to år på skole og to år i lære. En læretid der man har veileder og en læreplan som skal gjennomføres. Etter endt læretid er det fagprøve, og gjett om det er en herlig følelse når sensor sier du endelig er ambulansearbeider!
Les hele innlegget i Bergens Tidende