Fagstoff
En ung mann med svelgevansker - ender i nødtrakeotomi
Sår hals og svelgevansker er vanlige symptomer i allmennpraksis. De skyldes ofte virusinfeksjon og krever som regel ikke behandling. Men disse symptomene kan en sjelden gang være tegn på en tilstand som raskt kan utvikle seg til å bli livstruende, skriver Tidsskriftet for Den norske legeforening i spalten Noe å lære av.
En mann i 30-årene oppsøkte legevakten etter å ha hatt vondt i halsen i om lag ett døgn. Noen timer før han kom hadde han fått svelgevansker og problemer med å svelge sitt eget spytt. Svelgevanskene kom mens han spiste et rekesmørbrød. Han ble innskrevet kl 2245 og straks vurdert av sykepleier. Han hadde da en puls på 113 slag/min og oksygenmetning på 98 % og klarte å drikke vann. Etter en snau times venting, kl 2333, ble han tilsett av lege.
Pasienten var tidligere frisk, brukte ingen medisiner fast og hadde ingen kjente allergier. Han antok at han hadde fulgt de vanlige vaksinasjonsprogrammene. Han røykte ikke og drakk alkohol kun ved festlige anledninger. Pasienten følte selv at lymfeknutene på halsen hadde hovnet opp. Han hadde ikke feberfølelse eller kløe, hadde ikke kastet opp eller observert hudutslett. Han var sikker på at han ikke hadde spist noe han aldri hadde spist før. Han mente også at det ikke var noe i maten som kunne ha satt seg fast i halsen.
Ved den kliniske undersøkelsen var han i god allmenntilstand og gjorde godt rede for seg. Han var tørr og varm i huden, litt hes i stemmen og hadde økt respirasjonsfrekvens på 20/min. Blodtrykket var 163/119 mm Hg, pulsen regelmessig 113 slag/min, temperaturen 37,2 °C og oksygenmetningen 99 % uten oksygentilførsel. Han hadde ingen stridor. Det var minimal rubor i svelget, og tonsillene var normale. Det var ingen hevelse i tungen, drøvelen eller på leppene. På halsen var det en palpabel, liten lymfeknute på venstre side. Over lungene var det normale respirasjonslyder og ikke forlenget ekspirium eller pipelyder. For øvrig var det normale funn ved klinisk undersøkelse. Kapillær CRP var 32 mg/l (< 10 mg/l), og hurtigtest på streptokokker gruppe A var negativ.
På grunn av kort sykehistorie, ingen uttalt glandelsvulst på halsen og beskjedne funn i svelget lot man være å ta en hurtigtest på mononukleose. Undersøkende lege vurderte muligheten for allergisk reaksjon i kombinasjon med en viral luftveisinfeksjon. Det var allikevel et noe avvikende klinisk bilde, med tanke på at pasienten hadde forhøyet respirasjonsfrekvens, men verken synlige hevelser, kløe eller utslett. Det kliniske bildet passet ikke helt med noen av de årsakene til svelgevansker som en legevaktlege til vanlig ser hos yngre pasienter, som viral faryngitt, bakteriell tonsillitt, mononukleose, allergisk reaksjon og fremmedlegeme i halsen. Undersøkende lege valgte derfor å tilkalle en kollega for å få en ny vurdering.
Etter å ha undersøkt pasienten var kollegaen enig i at sykehistorien og funnene ikke helt stemte med tilstandene nevnt over. Man valgte allikevel å gi behandling for allergisk reaksjon med 0,2 mg adrenalin subkutant, som ble gjentatt én gang, 100 mg hydrokortison intravenøst og 5 mg deksklorfeniramin intravenøst. Pasienten merket ingen bedring av dette.
Da det var gått om lag 40 minutter etter første legetilsyn, ble han i løpet av kort tid respiratorisk besværet. Han ble hesere og fikk etter hvert inspiratorisk stridor og økende respirasjonsfrekvens. Han var fortsatt tørr og varm i huden, hadde ingen cyanose, og oksygenmetningen var 98 %. Han begynte å spytte ut slim og syntes det var tiltakende vanskelig å svelge sitt eget spytt. Han fikk 4 l oksygen på nesegrime.
Ja, dette blir etter hvert til en ambulansetur og en nødtrakeotomi. Hva kan dette være?
Les hele artikkelen hos Tidsskriftet
