Hverdagshelten

Namdalsavisa kunne i går fortelle historien om Robert Buarø fra Namdalseid, som møtte igjen tre av de mange personene han har reddet livet til. Buarø er ambulansearbeider, og jobber egentlig ved ambulansebasen i Verran,skriver Namdalsavisa.

Men når tida er som knappest i nærmiljøet, har også Buarø trådd til med livreddende førstehjelp. Hjalmar Dyrhaug, Kari Bangstad Anzjøn og Gunnar Helbostad har alle opplevd hjertestans og hjerteinfarkt, og blitt brakt tilbake til livet av Robert Buarø.

Delvis med utstyr fra gamle ambulanser, egen kunnskap, og i noen tilfeller med hjertestarterne som er utplassert ved kommunen og brannvesenet, har Buarø kunnet trå til med livreddende hjelp når det hastet som mest, og ambulansen fra Verran er minst 20 minutter unna.

Samtidig innrømmer Buarø at det har vært tilfeldigheter og flaks som har gjort at han har vært tilgjengelig. Selv om det er jobben hans å redde liv, har han kommet de tre eidbyggene og flere andre til unnsetning på sin egen fritid, og ikke som en del av helseforetakets vaktordning.

Diskusjonen som nå pågår om lokalisering av ambulansebasene i Nord-Trøndelag, viser at den tryggheten ambulanse og kyndig, livreddende personell gir, er uvurderlig for et lokalsamfunn.

I Nord-Trøndelag er det Høylandet og Frosta som er lengst unna en ambulansebase. Hvis forslagene om å flytte ambulansene fra Røyrvik og Leka skulle gå igjennom, vil de også få lang, og delvis isolert, tilgang på ambulanse.

Eksemplet fra Namdalseid viser at kyndig personell, og utstyr som hjertestartere, kan være like avgjørende som hvor ambulansen er plassert. Men dette henger i hop. Uten en desentralisert ambulansetjeneste, kan heller ikke ambulansepersonellet bo spredt utover i distriktene.

Alle bør lære livreddende førstehjelp, men det kan aldri fullt ut erstatte den verdien det har å ha øvet personell, som er vant med å håndtere akutte situasjoner i sin daglige jobb, i nærheten.

Les mer om saken i Namdalsavisa