– Haster med digital krisehåndtering

Bedre avgjørelser i kriser og redningsaksjoner vil redde liv. Norske nødetater kan stille sterkere med digitale beslutningsverktøy, men når vil teknologien bli tatt i bruk? spør Forskning.no.
En bilbombe smeller i regjeringskvartalet. Gjerningsmannen kjører etterpå til Utøya og skyter ungdommer. Politiet bruker lang tid. De har ressursene, men finner ikke hverandre på en god måte. I en ekstremt tidskritisk situasjon blir det fattet dårlige avgjørelser. Liv kunne vært reddet.
Et godstog med to propantanker kolliderer med et annet tog ved Lillestrøm stasjon. Propan lekker ut og tar fyr. Risikoen undervurderes i starten. Det tar tid før mennesker er evakueres fra et alt for lite område på 1000 meter fra tankene. En eksplosjon kunne lagt Lillestrøm i ruiner og drept mange.
– Ved kriser og ulykker blir de største feilene gjort i tidlige faser, ofte fordi de som kommer til først ikke har godt nok grunnlag for beslutningene de gjør.
Det sier Ketil Stølen, sjefsforsker ved Sintefs avdeling for nettbaserte systemer og tjenester og leder for forskningsprosjektet Emergency som er støttet av Forskningsrådet.
Digitale beslutningsverktøy, som oversiktskart med beredskapsdata på mobil storskjem, kan bidra til at den nødvendige informasjonen blir lett tilgjengelig, oppmerksomheten mer fokusert, behovet for å spørre etter opplysninger redusert, og køen på radioen mindre.
Situasjonen er ofte kaotisk og uoversiktlig i det en krise eller ulykke inntreffer. Mannskapet som først ankommer har som regel ikke vært på stedet før, og det er ikke sikkert de har ekspertise på den aktuelle situasjonen.
I redningstjenesten samarbeider statlige, kommunale og frivillige organisasjoner og etater, som politiet er satt til å koordinere og organisere.
– Hvis noen skyter på en skole i Oslo, og jeg aldri har vært der før, hvordan sikrer jeg at politi, ambulanse og brannvesen vet hvor de skal møte – når jeg bare har radio og mobiltelefon? spør Bjørn Danielsen, politioverbetjent ved Politihøgskolen.
Forskernes idé er å putte eksisterende planer inn i den kartbaserte løsningen, slik at de rette elementene raskt kan hentes opp når de er aktuelle, og bli satt i sammenheng med situasjonens mer spesifikke trekk. Et slikt system kan også selv søke kontakt med ekspertisen.
– Beslutningsverktøyet kan inneholde en modell av risikosituasjonen, som kan oppdateres med informasjon, så det blir mulig å se hvordan risikobildet endrer seg dynamisk, forklarer seniorforsker Erik Gøsta Nilsson ved Sintef, som tar doktorgrad innenfor prosjektet.
Et annet system de har utviklet - som kan kobles opp mot det sentrale, kartbaserte oversiktsbildet, er et verktøy for å håndtere ressurser. Det vil si oversikt over personer og utstyr, samt muligheten til å tilordne oppgaver.
– Dersom et planverk dukket opp i alle bilene, og på nettbrett eller smarttelefoner, ville vi fort kunne definere trygge områder, farlige områder, og lokalisere viktig personell uten å måtte rope på radioen, sier Danielsen.
Om du for eksempel er redningspersonell, kan du ha nytte av et system for å sortere pasienter med tanke på hvem som skal fraktes ut og behandles, og i hvilken rekkefølge. Også her har forskerne utviklet en prototyp.
En gang i fremtiden kan kanskje sensorer som måler puls, blodtrykk og temperatur festes på pasientene og bli sendt trådløst inn i det felles informasjonsbildet.
– Vi henger veldig etter, og vi har ikke et sekund å miste i forhold til forbedringspotensialet, sier Danielsen. Han mener den største hindringen er byråkratiseringen, og sektortenkningen hvor folk har en tendens til å sitte på hver sin tue.
– Ambulansetjenesten og helsevesenet har utviklet egne systemer. Det samme har brannvesenet og politiet gjort. Hadde det ikke vært en gevinst i å ha en felles tanke her? Det er noen unødvendige stengsler mellom beslutningstagere i nødetatene, sier politioverbetjenten.
Les mer om saken hos Forskning.no