Ambulanse

«Sprer frykt i befolkningen»

Publisert Sist oppdatert

Ambulansearbeidere på Helgeland: Å påstå at vi innehar dårligere kompetanse er direkte trakasserende.
Ny ambulanseplan er på trappene, og flere ambulansearbeidere lar seg provosere av administrerende direktør Per Martin Knutsen sine begrunnelser. De har skrevet leserinnlegg i Rana Blad.
Vår administrerende direktør Per Martin Knutsen gikk ut i alle avisene på Helgeland lørdag 12. mars. Der han forklarer publikum om den nye ambulanseplanen. Han lager en dramatisk fremstilling av distriktsambulansetjenesten. Han skriver om hvor problematisk det er å drifte tjenesten, med få oppdrag i året og lav akutt medisinsk kompetanse blant de ansatte.
Disse påstandene føler vi som jobber i distriktene at vi ikke kan la gå ut til befolkningen, uten å gi en tilbakemelding på. Det skaper en frykt i befolkningen, om at i distriktene blir de gitt dårligere akuttmedisinsk hjelp enn dem som bor bynært. Det blir presentert som at vi har dårligere erfaringsbasert kunnskap enn ambulansefagarbeiderne som jobber i by-tjenestene.
Ambulansearbeiderne ute i distriktene er utdannet etter nasjonale retningslinjer, videre har vi tatt de interne kurs og sertifiseringer vi er pålagte på lik linje med alle andre i tjenesten. Å påstå at vi innehar dårligere kompetanse er direkte trakasserende. Selv om vi ikke har samme oppdragsmengden som by-tjenestene, har vi lang tid sammen med pasientene, noe statistikken viser helt tydelig.

Bort fra hjemmevakt

Her skriver Knutsen at for å øke kompetansen må vi bort fra hjemmevakt. Utfordringen til Helgelandssykehuset blir å finne en organisering slik at vi finner det meningsfylt å være borte fra vår familie et døgn. Og at det allerede i dag er vanskelig å bemanne de minste stasjonene. Med dette utsagnet sier han at vi er både uengasjerte og har for lav kompetanse.
Oss bekjent finnes det ikke en ledig stilling ute i distriktene. På de foreslåtte sentraliserte stasjonene har det ikke vært utlyst verken faste stillinger, eller etter vikarer de siste 3 årene. Det er lojale og stabile arbeidstakere som er ansatt, som har jobbet lenge i tjenesten.
Vi kjenner imidlertid til at det kan være et problem i selve ferieavviklingen og ved langtidssykemeldinger. Det er jo imidlertid ikke noe som er spesielt for ambulansetjenesten. Vi møter daglig svenske og danske sykepleiere og leger inne på sykehuset som kommer fra vikarbyrå.
Mange av oss går 7 døgn i strekk på vakt, 15 døgn i måneden, 7 døgn i måneden mer enn by-tjenesten. Alle har vakt på vaktrom en del av døgnet. Og til tider føler vi at vi er borte fra familien mer enn ett døgn.
Ingen av oss blir bedre ambulansearbeidere ved å gå fra en stasjon med 2 ansatte med hjemmevakt en del av døgnet, til en stasjon med 2 ansatte på vakt på vaktrom. Oppdragsmengden vil bli den samme om man legger ned bilene, forskjellen blir ny stasjon og enda lengre å kjøre ut til pasientene. Akuttforskriften sier at hjemmevakt skal være unntaket, ikke regelen. På Helgeland er mer enn halvparten av stasjonene basert på hjemmevakt.

Er dette god pasientbehandling?

Direktøren mener at vi ikke greier å opprettholde høy grad av akuttmedisinsk kompetanse på grunn av for få akuttoppdrag. Han sier også (indirekte) at befolkningen nødvendigvis ikke behøver å føle seg trygge på oss som jobber i distriktstjenesten, selv om det oppleves sånn. Fremtidens tjeneste må være forsvarlig. Dette blir det gode, men billige sentraliseringspoeng ut av. Mange av personellet ved de små stasjonene har jobbet både 10 og 20 år i tjenesten. De har lang erfaring med å behandle pasienter i både 1-2 timer før vi når frem til sykehuset, og har dermed fulgt opp utviklingen av kvalitetshevingen de siste 15 årene, som Monsen peker på.
Les hele innlegget i Rana Blad

Powered by Labrador CMS