Akuttkirurgi som salderingspost

Å bruke akuttkirurgi som en salderingspost for å opprettholde virksomhet ved små sykehus, kan mange pasienter være lite tjent med, skriver Brynjulf Ystgaard, overlege ved kirurgisk avdeling, St Olavs Hospital i Trondheim i et innlegg i Dagens Medisin.
Bakgrunn: Ti sykehus kan miste akuttfunksjonen
Debatt: Mener akuttkirurgifunksjoner bør sentraliseres
Les også: Mads Gilbert appell for å fortsatt beholde akuttkirurgifunksjonen i Lofoten
Mer: Nærmere 4000 protesterte mot å fjerne akuttkirurgi i Lofoten ogFolkeopprør mot nedleggelse av akuttkirurgien i Volda
DET FAGLIGE grunnlaget for den pågående debatten om akuttkirurgi og lokalsykehus synes å være sviktende. Det er heller ingen konsensus om hva man diskuterer, bortsett fra at vi snakker om bløtdelskirurgi, ikke ortopedi.
Tidligere: Høyre vil ikke avvikle akuttkirurgi på lokalsykehus og Arbeiderpartiet går mot befolkningsgrense for akuttkirurgi
Det vi kan være enig om, er at den opplevde kvalitet av behandling er et produkt av den medisinske kvalitet og tilgjengelighet. Tilgjengelighet begrenses av to faktorer; avstand til behandlingssted og kapasitet på behandlingsstedet. Dette er to separate problemstillinger, og de bør i en rasjonell verden ikke kobles sammen.
KVALITETEN? Hva med den medisinske kvaliteten, er den like god – eller like dårlig – overalt? Dette er det veldig vanskelig å svare på. Vårt erfaringsgrunnlag bygger på en verden med generell kirurgi som egen spesialitet. Denne spesialiteten har vært utryddingstruet lenge, og den nye spesialitetsstrukturen som nå vil bli gjennomført, vil medføre at spesialiteten forsvinner også formelt, i realiteten en formalisering av en utvikling som har pågått i mange år i hele den vestlige verdenen.
Dette, samt det faktum at akutte operasjoner i bukhulen, laparotomier, medfører høy postoperativ dødelighet og sykelighet, har ført til en betydelig interesse om problemstillingen i flere land.
FORBEDRING. Danmark har i flere år hatt et nasjonalt register for slike pasienter, det samme startet man med i England i 2014. Overføringsverdien av data fra denne registervirksomheten er begrenset, også fordi denne typen virksomhet i begge land har blitt sentralisert. Det minste sykehuset som utfører laparotomier, har cirka 250 senger. Men et par ting kan man ta med seg: Dødeligheten er høy, fra elleve til tyve prosent av alle opererte. Mange er eldre og har en sammensatt problematikk som med fordel kan bli gjenstand for en team-tilnærming med geriater, kirurg og anestesi/intensivlege, tilsvarende tilnærmingen til eldre pasienter med lårhalsbrudd. Dette er da også gjort flere steder, med gode resultater.
SALDERINGSPOST. Å bruke akuttkirurgi som en salderingspost for å opprettholde virksomhet ved små sykehus, kan derfor være noe mange pasienter ikke er tjent med. Selvfølgelig er det en diskusjon om hva som skal behandles lokalt og hva som skal sendes sentralt. Men hvis man tar bort alle laparotomier og alle blindtarmsoperasjoner, blir det ikke mye igjen?
Nå kjenner vi ikke dagens virkelighet i Norge; det finnes ingen sammenlignbare tall. For dødelighet ved akutte laparotomier er det ved sammenstilling av register for akuttinnleggelser og akuttoperasjoner mulig å få en idé om hvor nivået ligger. Ved en slik gjennomgang på St. Olavs Hospital lå vi i 2015 på cirka åtte prosent. Dette ser jo bra ut, men er omtrentlige tall.
FORBEDRINGSPOTENSIAL. Det må en prospektiv registrering til for å øke presisjonsnivået, og denne prospektive registreringen må komme på et nasjonalt nivå: Temaet er altfor viktig til at man kan overlate dette til synsing, slik debatten er preget av i dag.
Les hele innlegget hos Dagens Medisin