Hopp til hovedinnhold
Illustrasjonsbilde: Stian Schløsser Møller NTB/Scanpix


Kriseplan er kritisk informasjon

For pasienter med langvarige eller alvorlige psykiske lidelser kan kriseplan gi trygghet og forutsigbarhet under vanskelige perioder.

Kronikk: Astrid Karina V. Harring, ambulansearbeider og AMK operatør, universitetslektor, OsloMet, avdeling for paramedisin

Christian Johansen, sykepleier med master i psykisk helsearbeid og videreutdanning i voldsrisikovurdering, Randstad Care

Magnus Hjortdahl, Phd, legevaktslege OKL og overlege AMK Oslo, førsteamanuensis, OsloMet avdeling for paramedisin

Anne Kristine Bergem, psykiater og førstelektor II, OsloMet, avdeling for paramedisin

Astrid Karina V. Harring

Pasienter med langvarige eller alvorlige psykiske lidelser kommer i kontakt med helsevesenet i varierende grad. Noen er i daglig kontakt, andre mer sporadisk.

Årsakene er sammensatte. I akutt- og krisesituasjoner uttrykker flere at de ikke opplever seg hørt og forstått.

Når personell i førstelinjen, slik som legevakt, AMK og ambulanse, møter mennesker i krise uten noen form for forhåndskunnskap, oppleves det frustrerende for alle parter, og mangelen kan i verste fall bidra til at enkelte situasjoner blir unødvendig vanskelige.

Christian Johansen

Vi må kjenne til planen for å kunne bruke den. Kriseplan, krise- og mestringsplan, beredskapsplan, selvhjelpsplan, individuell plan; kjært barn har mange navn.

Noen pasienter har allerede en utarbeidet plan med konkrete forslag til hva de selv kan foreta seg når lidelsestrykket øker, andre har konkrete avtaler med helsetjenesten i form av anbefalinger, tiltak eller personer å kontakte.

Det er de sistnevnte vi sterkt ønsker å oppfordre behandlere til å legge inn i kjernejournal.

For oss som jobber på legevakt, AMK og ambulanse er det nyttig å vite om personen har brukerstyrt plass et sted, om personens eventuelle bemannede omsorgsbolig har en vakttelefon som kan kontaktes, om personen er under tvunget vern uten døgnopphold og skal til DPS dersom tilstanden tilsier det eller medikamentell behandling er avsluttet uten forutgående planlegging.

Vi trenger også å vite om ungdommer er under barnevernets omsorg slik at foreldrene ikke nødvendigvis skal kontaktes.

Rådet for psykisk helse anbefaler at personer som har vært innlagt tidligere bør ha en kriseplan, blant annet for å legge til rette for virkningsfull frivillig hjelp og reduksjon i bruk av tvang.

Helsedirektoratet fremhever at kriseplaner kan gi kontinuitet og forutsigbarhet i perioder hvor personer har det vanskelig. Det skal oppleves trygt å motta hjelp fra andre enn kjente personer og behandlere, når det er nødvendig.

En viktig årsak til at kriseplaner ikke blir benyttet eller fulgt opp i kontakt med helsevesenet, er at helsepersonell ikke kjenner til at pasienten har en slik plan.

Ofte lages slike planer mens personen er innlagt i spesialisthelsetjenesten. Fastleger er en av gruppene helsepersonell som etterlyser hva som kan gjøres ved forverring og som ønsker rolleavklaring mellom behandlere og andre kontaktpersoner.

Legevaktspersonell fremhever kriseplaner som et viktig hjelpemiddel ved vurdering av alvorlighet og alternative tiltak. Også for pårørende og personen selv vil det være trygghet i at planen med anbefalte tiltak er kjent for alle involverte.

Eksempel på oversikt over kristisk informasjon for helsepersonell i kjernejournal. Informasjonen er også synlig for pasienten selv på helsenorge.no.

Kjernejournal gir helsepersonell rask tilgang til opplysninger i akuttsituasjoner gjennom å være en digital løsning for deling av personers helseopplysninger på tvers av virksomheter og nivåer i helsevesenet. Fastleger, sykehus og legevakt har alle tilgang til de samme opplysningene.

Mange av dem som benytter prehospitale tjenester hyppig, har høy grad av komorbiditet, psykiske lidelser med eller uten samtidig rusavhengighet, tilstander med varierende grad av stigma knyttet til seg.

Mange av disse har allerede en eller annen form for oppfølgning, men med ulike journalsystemer i tjenestene er det vanskelig å koordinere helsehjelpen. Kriseplan i kjernejournal kunne gjort koordinering bedre.

Kjernejournal bør da evalueres og oppdateres kontinuerlig i samråd med personen som eier planen og vedkommendes pårørende. I de tilfeller personen selv ikke er i stand til å formidle innholdet i sin kriseplan, må den være tilgjengelig i øyeblikkelig hjelp-situasjoner.

Vi anbefaler at hovedpunkter og anbefalte tiltak i kriseplanen legges inn i kjernejournal under kritisk informasjon.