Innenriks
God akuttbehandling – eller falsk trygghet?
Peder Løvstuhagen fra Hadeland hadde nylig et leserinnlegg om hjerneslagbehandling. Han var så uheldig å pådra seg et akutt hjerneslag i 2014. Han ble fraktet med ambulanse fra Hadeland til Gjøvik, og fikk der ganske raskt gjort CT av hjernen. Det er bra. Men noen få hjerneslagpasienter trenger også rask MR-røntgen, står det i en kommentar i Oppland Arbeiderblad.
Fordi Løvstuhagen ikke ble innlagt i «kontortiden» på Gjøvik så fikk han ikke tilbud om MR før etter flere dager, altfor sent sier han selv. Alle seks sykehusene på Innlandet har MR, men ingen av dem er store nok til å organisere MR-vaktberedskap på natt og helger.
Løvstuhagen sier han ikke vært i arbeid siden hjerneslaget, og må alltid leve med usikkerheten om dette kunne vært annerledes dersom han hadde fått en rask MR-undersøkelse. Etter hva vi forstår så kan man ikke utelukke at pasienter som Løvstuhagen kunne hatt nytte av rask MR, som kunne ha medført annen akuttbehandling enn det han fikk (eks. blodproppfisking i Oslo). Akkurat for pasientene fra Hadeland er det for oss legfolk helt ubegripelig at pasienter med akutt hjerneslag ifølge fagmiljøet på Gjøvik må fraktes til Gjøvik for diagnostikk og tidskritisk behandling; noe man kan få gjort mye nærmere (Hønefoss eller Oslo).
Hjerneslagmiljøene ved sykehusene på Innlandet er små og sårbare. Det er ingen selvfølge at man har et komplett tilbud i ferietiden – det har vi konkret tilbakemelding på. Er det virkelig slik vi vil ha det i framtiden? Bør man helst få hjerneslag kun på dagtid (utenom feriene) på Innlandet, for å være sikret god behandling?
Etter SI sin perspektivkonferanse forstår vi at det er helt tilsvarende med pasienter med eksempelvis akutte blødninger i magesekk eller tarm. De trenger rask behandling med endoskopi (tynne rør som føres inn i tarmsystemet). Men ingen av sykehusene på Innlandet er store nok for døgnberedskap på dette området heller. Det betyr i praksis at pasientene tilbys en mer belastende og nå gammeldags behandling. Det lille «koselige» nærsykehuset kan gi en falsk trygghet.
Dette er bare to små eksempler på problemene med dagens sykehusorganisering. «Bagateller», vil noen hevde, «det gjelder jo så få». Spør Peder Løvstuhagen om nettopp det. For Hadelendingene er neppe et hovedsykehus ved Mjøsbrua, ei heller et akuttsykehus på Gjøvik, beste løsning i tidskritiske tilfeller. Problemstillingen med manglende MR- eller endoskopiberedskap gjelder imidlertid Innlandet generelt. Vi kan komme med mange flere tilsvarende eksempler på uhensiktsmessig organisering: kun Lillehammer har hjertespesialist eller nevrologispesialist på vakt. Kun Hamar har vaktberedskap i karkirurgi og urologi. Kun Gjøvik og Elverum kan ta seg av akutte øre-nese-hals problemer. Og så videre.
Man kunne i teorien opprette svært kostbare vaktlinjer for alt dette ved alle dagens Mjøssykehus, slik at vi som pasienter tilsynelatende tilbys god og likeverdig akuttberedskap. Men det er stor mangel på fagfolk, og det ville vært meningsløs sløsing av ressurser fordi det egentlig holder med en – 1 slik vaktordning for hele innlandets befolkning. Og hva i all verden skulle disse høyt gasjerte fagfolkene fordrive tiden med?
Dette er noen av grunnene til at vi mener at en samling av akuttfunksjoner ved Mjøsbrua er beste kompromissløsning. Den perfekte løsningen finnes dessverre ikke.
Les hele kommentaren hos Oppland Arbeiderblad