For oss er den sykehusstrukturen vi har i dag bedre enn noen av alternativene – gitt at dere gir oss den akutt-tjenesten som også vi, den forbannede 10-prosenten, har krav på, skriver Bjørnar Olaisen i et åpent brev til Helgelandssykehuset.
Det begynner å dra seg til igjen. Sentraliseringsspiralen skal ha en ny omdreining. Helseprofesjonene og helsemyndighetene står skulder ved skulder og sier at de tre sykehusene på Helgeland skal bli ett. De sier det ikke er vett og forstand i å ha tre sykehus for en befolkning på 70 000 mennesker; det er ikke medisinsk forsvarlig, det gir ikke god nok rekruttering av fagpersonell, og det blir for dyrt.
Så nå blir det å finne ut hvor det nye Helgelandssykehuset skal ligge. Og i tråd med god sentraliseringstankegang er det om å gjøre å finne en lokalisering av denne nye lille giganten som er best for 90% av befolkningen – skal den ligge på Mo, i Mosjøen, i Sandnessjøen, i Drevja eller et annet sted?
Som selvutnevnt representant for den allerede forbannede 10-prosenten som i dag har lengst vei til sykehus på Helgeland, tillater jeg meg å mene at vi gir oss f.. i det stedsvalg som skal foretas. Vi får det i alle fall verre enn før. Legges den lille giganten til Mo, får vi det verre I Sømna, i Grane, i Hattfjelldal, i Rødøy, på Lovund og i Træna. Legges den til Vefsn, blir det verre for Nord-Rana, Rødøy, Lurøy, Træna, Sømna, Brønnøy, Vevelstad og Vega. Legges det til Sandnessjøen, får Nord-Rana, Grane, Hattfjelldal og mange andre det verre. Og enhver annen lokalisering vil også gjøre det verre for nesten alle oss som i utgangspunktet allerede har for lang vei til sykehus.
Den forbannede 10-prosenten ønsker en bedre akutthelsetjeneste enn den vi har, ikke en dårligere. Jeg vil ikke at jeg, hvis jeg får akutt hjerteinfarkt, etter de to timene det tar å få meg inn til Sandnessjøen, skal videre en time i bil til Mosjøen eller Mo for å «bli stabilisert» og vurdert slik at jeg kan fraktes videre for livreddende behandling.
Da er gjerne «toget gått» fordi noen av de viktigste behandlingstilbudene må iverksettes innenfor snevrere tidsrammer enn dette. Dette gjelder også for andre akutte sykdommer så vel som ulike skadetyper. Det jeg trenger er at kompetent helsepersonell enten på stedet der jeg ble syk eller i det helikopteret som kommer til meg, skal kunne si at jeg har infarkt, at jeg skal til Tromsø eller Trondheim, gjerne med samme helikopter, og som sørger for at dette effektueres umiddelbart. Da er min sjanse til å overleve på linje med den som flertallet har.
Den prehospitale akuttmedisinen, altså helsevesenets innsats før vi kommer til sykehus, har tatt sjumilssteg de siste årene. Ambulansene, biler så vel som båter og helikoptre, er fantastiske forposter som ved hjelp av ny teknologi og effektiv kommunikasjon (AMK) kan gi spesialistledet diagnostikk, stabilisere pasienten og starte behandling, både lindring og livbergende tiltak, på stedet.
Nå er det viktig at steget tas fullt ut, slik at også det videre løpet blir optimalt. Og det aller viktigste er at pasienten straks sendes til det stedet der den beste behandlingen kan gjennomføres og slik at ikke verdifull tid går til spille.
Nå kan det se ut som om verdifull tid og svært omfattende ressurser skal brukes på en prosess som må føre til dårligere helsetilbud for mange av oss. Pasienter med hjerteinfarkt, hjerneslag, brannskader og mange andre skadetyper skal i dag tilbys behandling som hverken dagens lokalsykehus eller den påtenkte lille giganten kan gi.
Les hele innlegget i Rana Blad