Ambulanse. En tur med dette framkomstmiddelet kan være en reise med uforglemmelige opplevelser fra start til mål. Fredag 1. august fikk jeg erfare dette, skriver en 85 år gammel trondhjemmer i Tidens Krav.

Det startet helt uforberedt med ubeskrivelige smerter i bryst og skuldrer. Min kone registrerte straks dette som hjerteinfarkt, og gjorde deretter alt riktig. En samtale over 113 til AMK i Molde ble opprettholdt helt til staben fra Halsa ambulanse på Liabøen sto i døra. Til tross for min tilstand opplevde jeg dette som svært få minutter.

Staben i ambulansen besto av Hildegunn og Per Ingar. De opptrådte så profesjonelt at vi ble mektig imponert. Litt spray og noen stikk her og der førte til at jeg etter kort tid hadde lite plager. Her gjaldt det å redusere minutter til sekunder, uten stress. Etter noen minutter mellomstopp ved Halsa legekontor for få plass til montering av noe livreddende utstyr, fortsatte turen til St. Olav.

Hildegunn hadde med nennsom høyrefot full kontroll over de 200 hestekreftene i dette fantastiske nye kjøretøyet. Hun fikk med seg alle svingene langs Vinjefjorden, over Hemnkjølen og ned til Fannrem på en måte som skapte lite ubehag selv for meg som lå horisontalt som passasjer.

Min kone var imponert andrepilot, men hadde denne gangen lite innflytelse på framdrifta. I den knapt fire kvadratmeter store «hospitalsdelen» regjerte Per Ingar. Han hadde kontinuerlig kontakt med AMK Molde og sendte rapporter over min tilstand cirka hvert tiende minutt.

Jeg oppfattet at det var en kort diskusjon om de skulle overlate videre transport til helikopter underveis, men mine redningsengler hadde allerede gjort en så god jobb at alternativ transport ble droppet. Etter en tur uten plager ankret vi opp utenfor akuttmottaket ved St. Olav lenge før jeg hadde ventet. Jeg hadde opplevd en reise med behandling og overvåking underveis hvor tid var viktig, men hvor sikkerhet var prioritert. Imponerende var det.

Les hele innlegget i Tidens Krav