– Det er ti år siden staten overtok ansvaret for spesialhelsetjenesten, men det har ikke vært en samlet operativ plan for hvordan tjenesten skal utvikle seg. Det er viktig.

Les mer: Ti sykehus kan miste akuttfunksjonen
Les også: «Ambulansetjenesten får større betydning enn før»

Oppsummering: Debatten i forkant av Nasjonal helse- og sykehusplan
Med disse ordene åpnet Bent Høie pressekonferansen og lanseringen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Da dette var sagt fortsatte han med beroligende ord for alle dem som lurte på hva som ventet nå
– Nasjonal helse- og sykehusplan skal trygge at vi har sykehus og gode helsetjenester i hele Norge. Det er viktig å understreke det, for det har vært mange spekulasjoner. Ingen sykehus vil bli lagt ned. Tvert imot vil vi vise at mindre sykehus er en del av løsningen.
– Må ta grep for å ikke miste grep
Han sa deretter at det er viktig at man blir møtt med samme kvalitet uansett, og at pasientperspektivet kommer først.
– Utfordringen i dag er at vi er god på overlevelse, ikke opplevelse. Pasientene må vente for lenge, og tilbudet henger ikke godt nok sammen. Vi må handle nå, og ta grep for å ikke miste grep om 20-30 år.
Deretter viste han noen demografiske beregninger utført av Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2015 har fem kommuner i Norge en befolkning hvor 25 prosent er over 65 år. I 2030 vil dette gjelde 105 kommuner.
– 70-åringer bruker helsetjenesten dobbelt så mye som en på 40 år.
Høie sa at det vil bli 27 prosents økning av bruk av helsetjenester innen 2030, og 40 prosents økning innen 2040, ifølge SSBs beregninger. Han trakk fram «de fire store» sykdommene. Rus- og psykiske helseutfordringer, muskel og skjelettlidelser, som de største sykdomsgruppene vi lever med. Og de to vi dør for tidlig av: Kreft og hjerte-karsykdommer.
Summen går ikke opp
Han sa også at mange av stedene hvor det er små sykehus, er det også en stor andel av befolkningen som er eldre. SSBs beregninger viser at det vil trenges 44 000 flere helsepersonell i sykehusene våre framover, og at kommunene vil ha enda større behov. En av tre som utdanner seg bør velge et helserelatert yrke.
– Summen av dette går ikke opp. Vi kan ikke bemanne oss ut av utfordringene. Vi kan ikke fortsette som nå. Forandring er nødvendig for en bærekraftig helsetjeneste framover.
Deretter begynte han å trekke fram løsninger. Ny teknologi, og aktive pasienter som kan behandles utenfor sykehus.
– Nye behandlinger og ny teknologi kan virke både sentraliserende og desentraliserende.
Som eksempel nevnte han kreftkirurgi på store sykehus, og medisinering av kreftpasienter på lokalsykehus.
– Mye som var sjeldent og tidligere gjort sentralt kan gjøres desentralisert og lokalt.
Ifølge Høie må vi endre hele måten å tenke på. Vi må ha riktig antall ansatte. Vi må bli enig om felles kvalitetsstandarder nasjonalt, og vi må avklare sykehusenes roller.
– Jeg er bekymret for at vi har ansvar for en tjeneste hvor vi ikke vet behov for kompetanse, hvor vi kan planlegge og møte utfordringene tidlig nok. Derfor må vi ha en nasjonal planleggingsmodell for bemanning, utdanning og oppgavedeling.
Høie tok også til orde for måling av kvalitet på alle nivåer, nasjonale krav til behandlingstilbud, sykehussertifisering og systematiske fagrevisjoner.
– Diskusjonen om sykehus og oppgavedeling har vært diskutert i mange år. I mellomtiden er 12 sykehus lagt ned, sa Høie.
Når lite blir for smått
– Mindre sykehus må ikke bli kopier av store sykehus, sa Høie, og føyde til at ambulansetjenesten skal vurderes når akuttfunksjoner endres. Han sa også at fødetilbudets behov skal sikres når akuttfunksjonene endres.
– Nå er det akuttkirurgi ved 14 mindre sykehus med et opptaksområde på 25 000-60 000 mennesker. 11 innlegges i døgnet i snitt, og én opereres akutt. Et vaktlag krever 6-8 spesialister. Skal man ha vaktordning for både ortopedi og generell kirurgi må man ha minst 16 spesialister. Man må ha et befolkningsgrunnlag hvor kirurger går i døgnvakt uten at tusenvis av pasienter står i kø og venter.
Høie sa deretter at fagene utvikler seg ulikt. Kirurgi blir mer og mer spesialisert, og noe som utføres sentralt, mens indremedisin har blitt mer desentralisert. Derfor lanserte han fire definisjoner på ulike sykehus, som ikke er så ulike de vi kjenner i dag, men begrepene lokalsykehus og nærsykehus tas ut.

1. Regionsykehus – UNN, Haukeland, St. Olavs Hospital og OUS.
2. Stort akuttsykehus – et opptaksområde på 60-80 000 innbyggere.
3. Akuttsykehus – akuttfunksjoner i indremedisin, anestesilege i døgnvakt og planlagt kirurgi.
4. Sykehus uten akuttfunksjon – elektive sykehus.

To scenarioer
Til slutt kom han med forslagene alle har ventet på. Hvilke sykehus skal miste akuttfunksjonene og hvilke får beholde dem? Regjeringen foreslår en veiledende nedre grense for akuttkirurgi på 60-80 000 innbyggere, men at det må gjøres en totalvurdering over geografi, bosettingsmønster, værforhold og tilgjengelighet til ambulansetjenester. Ved endring i akuttberedskapen på et sykehus må det gjøres en gjennomgang og styrking av ambulansetjenesten, står det på side 104 i stortingsmeldingen. Høie presenterte to scenarioer.
Det første scenarioet bygget på at akuttsykehus skal ha et befolkningsgrunnlag på 60-80 000. Disse sykehusene skal ha akutt indremedisin og anestesilege, samt planlagt kirurgi. Da vil alle som i dag har akuttfunksjoner fortsatt ha dette. Fem sykehus omstilles til å ha akuttfunksjon i indremedisin, men ikke generell kirurgi. Regjeringens forslag er at dette gjelder Narvik, Lofoten, Volda, Stord og Flekkefjord.
Det andre scenarioet bygger på forutsetningen om at sykehus med akuttfunksjoner skal ha døgnkontinuerlig beredskap i både indremedisin, generell kirurgi og anestesi. Det vil, ifølge regjeringen plan, gjøre at ti sykehus trolig må legge ned akuttfunksjonen. Det gjelder Narvik, Lofoten, Volda, Stord, Odda, Flekkefjord, Lærdal, Nordfjord, Kongsberg og Elverum.
– Alle sykehus skal samarbeide i team. Det skal være krav til gode lokale prosesser ved endringer i akuttilbudet, avsluttet Høie pressekonferansen.
Ambulansetjenesten som alibi?
På side 102 i Nasjonal helse- og sykehusplan kommer man til kjernen av det som har vært mest debattert: Tilstander der tiden er kritisk for pasienten, som ved store blødninger og store skader på indre organer. «Alvorlige skader (multitraumer) forekommer i gjennomsnitt én til tre ganger i året på små sykehus. Rask tilgang til kompetent bil-, båt- eller luftambulanse, fortrinnsvis legebemannet, vil være det viktigste tiltaket for å redusere risiko for død eller varig skade i de mest tidskritiske situasjonene.»
Altså argumenterer Nasjonal helse- og sykehusplan for at tilgangen til ambulansetjenester vil redusere risiko i tidskritiske situasjoner. Det kan se ut som om prehospital tjeneste blir regjeringens alibi når de foreslår å legge ned akuttfunksjoner på sykehus. Ved tidskritiske tilstander er rask tilgang til endelig behandling det mest avgjørende. Samtidig skjønner alle at det er både dyrt og vanskelig å opprettholde akuttfunksjoner med god kvalitet på sykehus med lite befolkningsgrunnlag i fremtiden.