Hopp til hovedinnhold


Hjerteinfarkt i ødemarken i Peru

I april 2014 ble jeg rammet av hjerteinfarkt under en fottur i Peru. Evakueringen og sykdomsforløpet ble dramatisk, forteller anestesilege O. Dale i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Interessant for ambulansepersonell: Når opplevde Dale det som mest kritisk? Jo, når han var kommet under behandling, og i overganger mellom sykehus.

Høsten 2013 hadde jeg gjennomgått et hjerteinfarkt, som ble raskt behandlet med utblokking og stenter. Jeg hadde tidligere stort sett vært frisk, men 65 år gammel måtte jeg plutselig forholde meg til egen sykdom.

Etter infarktet bedret den fysiske tilstanden seg raskt med jevn trening, og etter 4 – 5 måneder var det fysiske nivået omtrent som før infarktet, slik at hjertet kunne belastes opp mot maksimal pulsfrekvens.

Min familie og jeg har alltid satt pris på å reise, se nye steder og møte nye utfordringer. Senhøsten 2013 diskuterte vi ønskede reisemål som kunne være mulig å gjennomføre i denne nye livssituasjonen. Koronar hjertesykdom er jo en kronisk progredierende sykdom, og vi så det som viktig å prioritere det vi ville ha gjort i livet før den fysiske kapasiteten ble redusert.

Min kone og jeg kom frem til at vi begge ønsket å gå Inkastien (The Inca Trail) til Machu Picchu i Peru. Utfordringen ville bli den fysiske anstrengelsen i relativt stor høyde. Etter diskusjon med kyndige kolleger ble det vurdert at opphold i opptil ca. 4 000 moh. var forsvarlig. Reisen ble bestilt, og avreise med reiseselskap fant sted knapt sju måneder etter infarktet.

Akklimatisering og høydetilpassing

Som anestesilege skjønte jeg at det var viktig å bruke tid på akklimatisering til høyden. Vi fulgte rådene i Morten Rostrups artikkel i Tidsskriftet: Unngå alkohol, spis lett, pass på hydrering og unngå anstrengelser. Det første møtet med høyden utløste heller ingen brystsmerter, som jo var den største bekymringen. Men den mest krevende fysiske utfordringen ville bli fotturen der høyde og fysisk anstrengelse skulle kombineres.

(…)
Dale får etter noen dager symptomer på infarkt og blir fraktet ned på ryggen av to innfødte bærere på hans egen størrelse.

På sykehuset forteller han blant annet dette:
Noen detaljer sviktet. Det kunne skjedd mange steder. «Djevelen er i detaljene», som amerikanerne sier. På morgenen var jeg helt fin etter en god natts søvn. Troponinnivået var så vidt over det normale, og alt så lovende ut. Men så fikk jeg skikkelig vondt i brystet og oppdaget at nitroglyserininfusjonen var stoppet opp. Jeg kalte på hjelp umiddelbart. Det tok for meg uendelig lang tid før det dukket opp personell som hang opp en ny pose. De tok også bort surstoffet mens de tok EKG og glemte å sette det på igjen. Jeg merket at noe var galt da jeg igjen fikk vondt og skjønte at nå utviklet det seg et infarkt.
Les hele reisefortellingen hos Tidsskriftet