Geir Venås (65) har brukt 45 år av livet i aktiv tjeneste, og flerfoldige år 24/7 på vakt. I går fikk han overbrakt Kongens Fortjenestemedalje.

Utdrag fra artikkel i Ambulanseforum nr. 6 2014
Les også hos Seljord Kommune:  «Han har drive med ambulanseteneste i Seljord sidan 1969 på ein flott måte og har stor respekt i befolkninga. (...) Det var Sykehuset Telemark ved klinikksjef Jørgen Einekjær som stod bak arrangementet og framlegget på prisvinnaren. Fortjenestemedaljen kom overraskande på mottakaren.»
Ambulanseforum er tilkalt av de ansatte i Seljord Telemark, for det er en høyt elsket stasjonsleder- og driver som har erklært at han skal legge opp den 28. desember 2014. Da vi ankommer er absolutt alle ansatte til stede i den lille stua, unntatt en som er grundig forhindret.

Røde Kors

Fra 50-tallet ble ambulansetjenesten i Seljord drevet av Røde Kors, og de drev faktisk helt fram til 2009 med Venås som daglig leder. Så tok han over som driver her i Seljord og på Vinje fram til nå. De ansatte skjønner at Venås velger å ta ned flapsa da det nylig var ny anbudsrunde med fem års drift pluss tre år på opsjon. Samtidig kommer de til å savne stasjonslederen sin, og han dem.
– Jeg kjenner det på kropp, skuldre og rygg at det er tid for å ta ned flapsa. Det er litt vemodig, men det passer å avvikle.
– Det blir en stor overgang å ikke ha Geir, sier stasjonsgjengen på sin side.

Arbeidsjern

Da vi forteller andre i ambulansenorge at vi er på vei til Seljord for å lage en reportasje om Geir Venås og stasjonen i Seljord får vi straks høre: «Spør om dette med røde og blå ambulanselys!» Eller: «Hjertestarteren med skjøteledning!» Historiene er visstnok ikke så rent få om Seljords stasjonsleder.
For eksempel om den gangen han sparket fotball og brakk håndleddet på en kamp.
– Det var jo en forferdelig krise. Jeg måtte til byen for å få røntgen og gipsing, og trua til meg den nye nettinggipsen. Jeg skulle jo ikke bli sjukmeldt.
Da gipsen fremdeles var varm stakk han ut i bilen for å slå den rette bøyen til rattet slik at han kunne fortsette å kjøre.
– Ja, den gipsen var fine greier. Den kom godt med under pasienten, støpt som ei fjøl. Jeg måtte jo holde hjula i gang.
Dette var tidlig på 80-tallet.

Empatisk fyr

Det er flere historier som Seljordgjengen morer seg med. Kenneth Haugland, ambulansearbeider på stasjonen har laget en egen sang om Geir Venås: «GV». Den starter som følger: Han kjørte pasienter, han hjelpte følk og dyr: En gang fikk han førstesideoppslag i fylkesavisa etter å ha gitt naboens sau hjertelungeredning.
Etter litt nøding må han fortelle historien: Han kom hjem en dag og parkerte i garasjen. Ti meter unna satt naboens lam fast i nettinggjerdet med bjella, og var i ferd med å bli kvalt.
– Gode råd var dyre. Jeg tok fram akuttsekken med surstoff og maske-bag. Den pusta ikke og var livløs og jeg hadde ikke så lyst til å begynne å kysse på den. Det jeg ikke hadde tenkt over var kjeften som er litt breiere enn vår, så det gikk like mye luft ut som inn. Jeg stappa noen gassbindruller inn i munnvikene, og ga litt maskebag behandling sammen med surstoff. Sauen våkna til liv. Det er ikke sikkert det var så dramatisk at den ville dødd uten min hjelp, men... Så den levde til høsten da. Naboen var glad.
De ler godt på stasjonen. Etter denne episoden ble han æresmedlem i Seljord fårikållag.

Røde blålys

Hvordan var det egentlig med disse røde blålysene?
– Jeg var forbanna på de gamle blålysene som ikke lyste. Det var en 45 watts vanlig pære som lyste som ei glødelampe. Det var sjanseløst å kunne se noe i sollys. Så det måtte forskes på. I Amerika kjørte de rødt, det så jeg på film. Det virka litt tøft og var mer synlig. Jeg skrev til Vegdirektoratet om å få en prøveperiode med rødt, men jeg fikk aldri svar etter det jeg kan huske.
Dermed tok Geir, som en del ganger før, saken i egne hender. Han lagde en lysbro med halvparten rødt og halvparten blått, med en hallogenstrobe på det røde. Dette brukte han lenge.
– Det ble aldri noe rabalder, og det var moro å forske, sier han om den saken. Det var ikke så nøye på den tida.

Kvalm bak

– Han må vel være den eneste stasjonsleder i Norge som har jobbet så lenge og som lider av bilsjuke? spør de ansatte.
Arbeidsfordelingen er etter hvert grei: Han kjører og makker sitter bak.
– Dette er en fantastisk gjeng, jeg håper det blir videreført, sier Venås.
– Det har vært en bragd å være i bransjen i 45 år, sier Seljords stasjonslag. – Vi setter enormt stor pris på deg.
– Det er jeg glad for å høre, svarer Geir ganske enkelt.
– Vi har et utrolig godt arbeidsmiljø. Vi har nesten ikke fravær, forteller de ansatte. Vi er innom og drikker kaffe selv om vi ikke er på arbeid. Av og til blir det rene kafeen!
– Dere er som en familie, nei bedre en familie, men ikke skriv det, sier Geir.

Egen hospitant

Venås synes han er heldig som har sluppet unna de største tabbene.
– Jeg kommer til å være ekstra obs framover nå, slik at det ikke blir noen stunts som gjør at jeg får en vond avslutning. Jeg kjører aktsomt, prøver å ikke gjøre noe overilt, feilbehandling eller arrogant behandling, eller å overse en bagatell. Det ville være tragisk om det skjedde noe jeg har skyld i. Jeg har nok hatt med Vår Herre som hjelpemann og hospitant på bilen i alle disse årene.
Verken han eller gjengen på stasjonen vet at kongens fortjenestemedalje er søkt om og innvilget den dagen Ambulanseforum er innom. Vi gratulerer herved og vi er mektig imponert over Geir Venås innsats i alle disse årene!