Det har vært en stor debatt om døgnvakter i ambulansetjenesten i Sverige etter at en region ble stevnet for retten fordi en ambulansesykepleier sovnet bak rattet etter 23 timer på aktiv vakt og kjørte rett i en bergvegg. Pasienten klarte seg ok, men makkeren bak ble svært hardt skadet.
I dommen konkluderer man ikke noe spesielt om døgnvakter, og regionen ble frikjent fordi det ikke var en kommersiell virksomhet.
Bakgrunn: En rettsak i Sverige kan gjøre slutt på døgnvakter, Ambulanseførere sovner bak rattet, Ingen stans av døgnvakter i Sverige
Jörgen Lundälv, trafikkforsker har deltatt i debatten i Sverige, og han har også sendt en debattartikkel om temaet til Ambulanseforum:
Utrykningsførere skal ikke rammes av represalier
Som ambulansesykepleier må man ha rett til om man er trøtt til å gi fra seg bilnøklene uten å risikere represalier fra arbeidsgiver. Om en arbeidsgiver likevel straffer en arbeidstaker for dette, burde man ha mulighet til å få prøvd saken i retten.
Les også i Vård: – Vi skal være supermennesker
Ambulanserettsaken i Gøteborgs tingrett i forrige uke hvor arbeidsgiver ble frikjent for døgnvakter var meningsløs, og kommer ikke til å føre til noen forandringer i det hele tatt. Hvem som helst kan bli skadet i møtet med en ambulanse i trafikken. Det er både tragisk og tankeløst etter at Nullvisjonen har vært i bruk i snart to tiår. Føreren må gi fra seg bilnøklene om man er trøtt, skriver Jörgen Lundelv, dosent i sosialt arbeide ved Gøteborgs universitet og dosent i trafikkmedisin ved Umeå universitet.

Urovekkende rapporter

«De er veltrente, velutdannede og har erfaring i sine yrker. Jeg snakker om ambulansesykepleiere og politi. I media har man det siste året beskrevet dem som trøtte og slitne i forbindelse med døgnvakter.
En rapport fra Politidirektoratet (Rikspolisstyrelsen) viste at 63 prosent av politiet ikke får tilstrekkelig med søvn og at 38 prosent ikke hentet seg inn psykisk når de hadde fri (Politiets arbeidsmiljø, Helsehøgskolen Jønkøping).
I november ble det avslørt at hver tredje ambulansefører i tjeneste har duppet av foran rattet. Risikoen for å sovne bak rattet som utrykningsfører er overhengende. (Undersøkelse i november 2014 i Vårdfokus).
Ingenting skjer
Dette er velkjente fakta som ingen har blitt glad av å høre. Likevel skjer ingenting. Mens vi venter på flere ulykker og personskader i trafikken er det temmelig stille omkring disse profesjonene. Handler det om slanke organisasjoner, tøffere arbeidsklima og et hardere samfunn som forklaring på utviklingen?
Det finnes arbeidstidsregler som regulerer hviletid. Arbeidstidsloven gjelder alle og sågar hvor mye en ansatt kan arbeide per døgn. Ifølge paragraf 13 har alle i svensk arbedeidsmiljølov rett til minst 11 timer «sammenhengende fri under hver periode på tjuefire timer (døgnhvile)». I ambulansetjenesten bruker man såkalte døgnvakter, noe som iblant innebærer at ambulansepersonell tvinges til å jobbe og kjøre 24 timer i strekk. Hvile og søvn er unntak.
Egoisme?
Arbeidgiver har en plikt til å gi vettuge og rimelige arbeidstidsskjemaer. Men hver utrykningsfører har også et egenansvar som fører. Å kjøre bil i en trøtt tilstand er førerens eget ansvar. Det er derfor forbausende at så mange ambulansesykepleiere og politi kjører utrykning til tross for at de er trøtte, i stedet for å gi fra seg bilnøkkelen og la være.
Av egoistiske grunner finnes det også sykepleiere som gjerne vil ha de kritiserte døgnvaktene fordi det gir mange fridager. Da spiller det egentlig ingen rolle hvilke intensjoner arbeidsgiver har. For yrkesførere (politi og ambulanse) er det et tydelig budskap i Transportstyrelsens forskrifter om profesjonalitet i yrkesmessig trafikk, TSFS 2010:161) der det står at en fører skal «kjenne til at trøtthet innvirker på trafikksikkerheten».
Trengs lovkrav
Jeg vil hevde at det finnes utrykningsførere som er «bekvemme». De kjenner til trafikkmiljøene de ferdes i og har rutiner. Noen mener at de ikke trenger mer utdanning; de er jo allerede mestere i bilkjøring. Mangelen på videreutdanning, risikoutdanning etc. er åpenbar, samtidig som mange ikke tar sin egen trøtthet på alvor.
Å sette til side trafikksikkerheten, pasientsikkerheten og også sin egen og kollegaers arbeidsmiljø er alvorlig. Å ta sjanser på trafikksikkerhet er ikke lengre å ta hensyn til medtrafikanter og eventuelle helsekonsekvenser som kan oppstå ved en krasj. Man har blitt likegyldig.
Derfor må nå ansvarlige politikere i Stortinget (Riksdagen) diskutere lovkrav for utrykningsførere. En lov for utrykningsførere burde innføres omgående. Ellers risikerer vi at Nullvisjonen blir ødelagt når foregangsfigurer i samfunnet som tjener viktige samfunnsfunksjoner ikke lengre er interessert i trafikksikkerhet.»
Kontaktinfo: Jorgen.Lundalv@socwork.gu.se eller Jorgen.Lundalv@surgery.umu.se