Hopp til hovedinnhold


Da Norge påvirket HLR-guidelines

Nylig kom nye europeiske retningslinjer for gjenoppliving ved hjertestans. Få kjenner til Norges rolle for å endre de nye retningslinjene som kom i 1992. Norsk ambulansepersonell trodde dødeligheten ved gjenoppliving ville øke om disse ble tatt i bruk, og nektet derfor å bruke retningslinjene. Det viste seg at de hadde rett.

Les: Danmark i front når det gjelder gjenoppliving
Les også: Nye retningslinjer for HLR
Mer: Et nytt nasjonalt hjertestansregister i Norge vil vise norske tall neste år
I akuttmedisin har man gjennomgående hatt en utfordring med å dokumentere behandlingspraksisen sin med vitenskapelig evidens. Det er mange etiske problemstillinger rundt akuttmedisinsk forskning. For eksempel samtykkekompetanse – når folk ikke overlever eller er bevisstløse.
Det er også utfordrende å gjennomføre store randomiserte kontrollerte studier, som regnes som den beste medisinske forskningen, på grunn av etikk og personvernhensyn. Ofte må man finne fram til og bli enige om det man mener er beste praksis. Iblant kan det skje at praksisen man har blitt enig om ikke er det beste for pasienten. Det skjedde med retningslinjene for hjertelungeredning i 1992.
Nektet å ta i bruk nye guidelines
I 1992 kom det en ny internasjonal retningslinje for avansert hjertelungeredning (AHLR) og HLR med defibrillator. Dersom pasienten hadde ventrikkelflimmer når man kom fram, anbefalte retningslinjene å gi pasienten et slag i brystet og deretter tre sjokk.
Ambulansemiljøet i Oslo var skeptisk. Overlege Andreas Skulberg sa at «dette skal vi ikke være med på». Men da han gikk av med pensjon i 1994 ble det mer press på å følge guidelines. Da begynte ambulansepersonell i Oslo å protestere.
Ambulansearbeider Trond Boye Hansen gikk til Lars Wik som forsket på akuttmedisin, og sa hva han mente om at det var slutt på komprimering før sjokking, og at tre sjokk rett etter hverandre ville gi mye dødtid uten komprimering og lite blodsirkulasjon:
– Retningslinjene var bare tull. Det ville ikke bli noen sirkulasjon til hjertet og hjernen lengre om man hadde så lange opphold uten å komprimere, forteller Trond Boye Hansen.
Kuppa HLR-møte
I oslomiljøet valgte de erfarne ambulansearbeiderne å fortsette med tidligere praksis med komprimering før sjokking. Noe annet føltes helt faglig feil.
– Da det var et internasjonalt møte om HLR i Danmark i 1994 eller 1995 hadde jeg gjort ferdig noen foiler. Da det var noen spørsmål etter et foredrag spratt jeg opp og heiv på foilene. Jeg kuppa rett og slett møtet. Det ble rabalder. En svenske hadde blant annet spurt «hvem er den gale mannen»? sier Trond Boye Hansen i dag.
Resultatet var at Lars Wik sa at det Hansen og ambulansemiljøet mente, trolig var rett, men at man måtte ha vitenskapelige dokumentasjon.
I juni 1998 ble det startet en studie hvor man randomiserte hjertestanspasienter til gamle eller nye guidelines. Den pågikk fram til 2001.
Stanset studie
Studien ble stanset etter at 207 pasienter var inkludert, fordi resultatene var såpass i favør for komprimering før sjokking. Selv om materialet var lite, var tendensen helt klar.
– Per Vågenes skulle kontrollere tallene, og da han så resultatene som var i god favør for gammel metode, mente han at det ikke var etisk forsvarlig å fortsette, så han stanset studien, sier Hansen.
I 2003 ble resultatene fra den lille studien presentert, og det medførte at de offisielle retningslinjene ble endret i Norge i 2004 og internasjonalt i 2005. Det er tankevekkende at det tok så mange år å endre en praksis som ikke var i hjertestanspasientens favør.
50:2 i fremtiden?
– Det er nok ikke så mange som kjenner til denne historien, men dette var kjempestort! Norge spilte en rolle for en endring av de internasjonale retningslinjene for resuscitering, avslutter Trond Boyen Hansen. – Vi kjempet veldig for dette. Hadde vi fått sparken om vi hadde gjort det samme i dag?
Om han skal tippe tror han at det ikke vil bli 30 kompresjoner og to innblåsinger i framtiden, han har mer tro på 50:2.

Historikk for retningslinjer på HLR

Internasjonale retningslinjer for HLR-prosedyrer kom første gang i 1986.
Det europeiske resuscitasjonrådet ble etablert i 1990.
I 1992 kom en internasjonal retningslinje som anbefalte et slag på brystet og tre sjokk, deretter intubering, iv-tilgang og medisiner, og så ti sekvenser med 5:1 med kompresjoner og ventilasjoner, etterfulgt av tre sjokk. Overlevelsen var ikke særlig høy.
I 2005 kom en ny retningslinje med store forandringer basert på ny viten. Ambulansepersonell skulle komprimere to minutter før første forsøk på defibrillering (cirka fem runder med 30:2). Kompresjons/ventilasjonsratioen ble endret til 30:2, og innblåsingene skulle vare ett sekund, ikke to som tidligere anbefalt. I stedet for tre sjokk, ble det anbefalt et sjokk med påfølgende kompresjoner i to minutter.
I 2010 ble retningslinjene fra 2005 oppdatert, og her ble viktigheten av dype og gode kompresjoner, samt viktigheten av å unngå hands off tid understreket. Her står det også at fem centimeters dybde og 100 kompresjoner i minuttet er best ved kompresjoner. Ved defibrillering er det viktig å minimere opphør av kompresjoner før og etter sjokket.
I oktober 2015 kom noen endringer og presiseringer. Det anbefales kompresjoner mellom fem og seks centimeter på voksne, og 100-120 kompresjoner i minuttet. AHLR bør måle endetidal CO2 (ETCO2) på intuberte pasienter for å kunne monitorere kvaliteten på gjenopplivingsforsøket. Det er ønskelig med mindre enn fem sekunders pause for komprimeringer ved defibrillering.
Les mer om nye guidelines her