Jobbmail
RSS
Blogg
Historikk
Tips oss
Forankringen vår
postet av Live Oftedahl ~ 11. mars, 2011. ambulansefag, Ambulanseforum 0111, Ambulansehistorie, Fra bladet 2, HistorikkNoen har etterlyst lederen i siste nummer på nett, så her kommer den: Hvor kommer vi fra? Hvor går vi? Hvem trenger vi? Hvem trenger vi ikke?
Leder i Ambulanseforum nr. 1 2011
Ønsker du å abonnere? Trykk her!
Ambulansetjenestens tidligste former var hest og kjerre med distriktslegen og legekofferten. Og drosjen; det første ambulansepersonellet var kusken eller sjåføren som satt foran. De første dedikerte sjåførene som så at de kunne ha en større rolle enn bare å transportere pasienten, allierte seg med de frivillige eller var frivillig i utgangspunktet, tok førstehjelpskurs, bidro så godt de kunne før pasienten var inne på sykehuset.
De kjempet for tobemannede ambulanser, slik at de kunne gjøre noe mer enn å tråkke på gasspedalen. I Oslo var det også portørene på sykehuset og folk med ymse praktiske bakgrunner som endte opp som ambulansesjåfører. Ordet vi ikke liker at folk kaller oss i dag: ambulansesjåfører. Vi fortrekker ambulansepersonell eller enda bedre: ambulansearbeider. – Vi gjør mer enn å kjøre fort.
Vi stammer altså fra drosjenæringen, de frivillige og fra dem som jobbet nederst på rangstigen på sykehuset. Fra private transporttjenester som så en mulighet til å tjene en ekstra slant, og samtidig ta et samfunnsansvar.
Nå er vi profesjonaliserte. Fagutdannede, uniformerte, har gule biler, helikoptre og fly som er ganske likt utstyrt i hele landet, mulighet til å starte behandling for hjerneslag og hjerteinfarkt allerede før ambulansetransporten. Mulighet for videreutdanning på høgskolenivå.
Og mange av oss identifiserer oss overhodet ikke med fortiden, og i hvert fall ikke med de frivillige. Er det så lurt?
Vi trenger fjellfolkene, skipatruljene, folk med skred- og klatrekunnskaper, letemannskapene, snøscooterne, nesene til redningshundene, båtfolket, sanitetsvaktene til idrettslagene og festivalene, og vi ønsker oss mindre pasienttransport og flere ambulanseoppdrag hvor vi faktisk får brukt kunnskapene og ferdighetene våre.
Derfor må vi vise respekt og anerkjennelse til dem som sitter på en kunnskap og kompetanse som vi noen ganger blir svært avhengig av. I stedet for å akke oss over at de har mindre førstehjelpskurs- og erfaring enn oss. De frivillige er fremdeles en av rekrutteringsgruppene våre. Noen velger også å kombinere en profesjonell yrkesutøvelse i ambulansetjenesten og en rolle i frivillig arbeid. Respekt!
Vi trenger de frivillige!
Vi trenger ikke selvgode ambulansearbeidere som er seg selv nok, og som ikke samarbeider godt med personellet på sykehuset, distriktslegen, legevakta og sykehjemstjenesten i strøket de jobber i. Som samtrener jevnlig med brann og politi, annet helsepersonell og kanskje også frivillige?
Vi trenger fagstoltheten, ikke mindreverdighetskompleksene. Vi trenger ambulansepersonell som ikke sitter på ræva i sofaen eller sover 18 av 24 vakttimer utenom oppdrag, men som trener jevnlig på det de allerede har lært for å vedlikeholde og for å utvikle seg videre faglig.
Det er det som hører til en høyprofesjonalisert ambulansetjeneste; fagkunnskapen, ferdighetene som sitter stødig i fingrene i stressede situasjoner, treningen, det gode samarbeidet med andre. Vi har litt å gå på ennå.
« Tilbake
Dette var det beste jeg har lest på mange år. Endelig noen som husker og setter pris på alt det frivillige rednings arbeidet som gjøres i Norge.
sjeldent godt skrevet!!! og så godt at noen «tør» å skrive det:) tusen takk
Veldig godt skrevet!
Tusen takk for at anerkjennelsen til de frivillige kommer på trykk, spesielt i ambulanseforum. Det er dessverre i helsesektoren vi frivillige møter mest «motstand» i det daglige. Får håpe denne artikkelen åpner øynene rundt om i landet. Nok en gang, tusen takk.
Flott at noken tar bladet fra munnen og roser frivilligheten.Kva skulle redningstenesten gjort uten oss?
Veldig bra skrevet! :)
Uten f.eks Røde Kors,hadde jeg aldri blitt ambulansearbeider.
Viktig og huske hvor man kommer fra!
Hyggelig at det settes pris på frivillige her i landet. De gjør en god jobb, og skal settes pris på. Men her blir det litt hummer og kanari. Det er mulig å ha to tanker i hodet til samme tid. Dette innlegget er ikke ett godt eksempel på det. Og ser ikke ut til å ha forhåpninger om at det finnes profesjonelle tjenester i landet vårt som faktisk klarer å gjøre de tingene som i her blir kritisert.
Håper virkelig ikke dette er ett synspunkt som er representativt for ambulanseforum.
Veldig bra innlegg. Tor-Arne jeg tror du ikke har fulgt med i timen?… Hvem lagde trøbbel når Stortinget i 2001 ga ordre om at det skulle lages to forskrifter, en for de frivillige og en for prehospitaltjeneste. Det var fagforeningene som fikk trenert hele dritten slik at frivillig forskriften ble glemt.De kjørete selv ren lønnskampanje med forskriften i baklomma. Vel det var det. De frivillige er en gruppe som samfunnet har behov for – sett i relasjon til nasjonal beredskap. Dere som er mot de frivillige og som oppkonstruerer dritt om dem burde heller kjøre «møkk»
Dette var godt lesestoff :) Og det utløste en reaksjon som gjorde mange stolte av det blir husket hvor man startet. Skulle bare ønske at dette ble lest av de som sitter videre oppover i systemer også :)
Så håper jeg noen ser at man har nytte av de frivillige også i fremtiden, de er nok ikke ute etter å ta noen jobber men å ta medmenneskelig ansvar :) De ønsker å møte personer som er i krise og som trenger en hånd å holde i, noen som kan det basale til mer hjelp er ute hos pasient. Verdsett hverandre og skap samarbeid over profesjonsgrenser, hjelp hverandre å bli bedre, så går det utover den som er en tredje part – nemlig pasienten :)
Vil gjerne pubbisere et tidligere brev Oslo 12.08.09
Hjelpekorps og ambulansetjeneste.
Nasjonal Paramedic Forening (NPF) er en interesseorganisasjon for paramedic utdannet personell og paramedic studenter i Norge. Paramedicer er høyskoleutdannede rednings og helsepersonell som er medisinsk ansvarlige på ambulanser i den profesjonelle ambulansetjenesten i Norge.
Vi ønsker å komme med noen innspill i forhold til artikler publisert på VG nett nå på sensommeren og diskusjoner om temaet rundt om i landet.
Først vil vi berømme hjelpekorpsenes rolle og bidrag i redningstjenesten. Deres innsats er ofte av avgjørende betydning for redningsaksjoner, søk etter savnede personer, og er ryggraden i Norsk redningstjeneste.
Sports og kulturarrangementer ville ikke kunne blitt gjennomført i Norge uten hjelpekorpsene som førstehjelpere.
Hjelpekorpsenes innsats blant vanskeligstilte personer i samfunnet er av stor betydning for mange. Den samlede innsatsen hjelpekorpsene bidrar med kan vanskelig måles i penger og er av utrolig samfunnsøkonomisk betydning.
I mange år har hjelpekorpsene vært en stor og viktig bidragsyter i ambulanse-Norge. Flinke, profesjonelle ambulansearbeidere og paramedicer er rekruttert fra disse organisasjonene.
Men ambulansefaget i Norge har hatt en rivende utvikling de siste 10-15 år, og formell utdanning er etablert. Myndighetene har i forskrift bestemt hva slags kompetanse som skal til for å kunne bemanne en ambulanse i Norge. En av årsakene til dette er at akuttmedisin og akuttbehandling på sykehus har hatt en rivende utvikling, og utviklingen fortsetter i stor fart.
NPF støtter fullt ut ambulansesjef Bjørn Karr sin uttalelse i artikkel fra VG nett den 11.08.09 vedrørende kompetansekrav, nettopp fordi det i fremtiden vil stilles større og større krav til paramedicer og ambulansearbeidere.
Det er her ”skoen” trykker. Hjelpekorpsene bruker ambulanser i sine forskjellige sanitetsoppdrag. Men i disse oppdragene trengs ikke ambulanse, men de gode førstehjelperne.
Ved f.eks. en fotballkamp eller en konsert skal hjelpekorpsene kontakte ambulansetjenesten ved mulig alvorlig sykdom eller skade.
Slik får pasienten rett behandling, på raskest mulig måte og transportert til riktig sykehus som kan behandle pasienten. På denne måten får pasienten best mulig helsehjelp raskt. Dette siste er en følge av spesialisering ved sykehusene.
Ved mindre skader eller ikke alvorlig sykdom kan pasientene transporteres i andre typer kjøretøy enn ambulanser. Et alternativ, er kjøretøy med båremulighet som ikke er uniformert som ambulanse.
I og med at hjelpekorpsenes ambulanser er uniformert på lik linje med den profesjonelle ambulansetjenesten, og hjelpekorpsmannskapene på ambulansene ofte er svært likt uniformert som ambulansearbeider/paramedic/lege, er det stor mulighet misforståelse i forhold til hva publikum kan forvente seg av helsehjelpen som gis. Samt at hjelpekorpsmannskapene kommer i situasjoner som disse på ingen måte er kompetente til å takle. Dette er ikke ønskelig for noen av partene. Slike hendelser vil unngås dersom hjelpekorpsene ikke bruker uniformert bil og ikke bruker like uniformer som er svært lik ambulansetjenestens uniformering.
I enkelt situasjoner må hjelpekorpsene kunne komme seg raskt frem til ulykkessteder ofte fordi korpsene har snøscootere eller andre nyttige fremkomst/evakueringsmidler som den profesjonelle pr dags dato ofte ikke har, men sårt trenger. Da bør muligheten for å kunne sette på et blålys på taket av kjøretøyet være tilstede, samt bruk av sireneanlegg slik at hjelpekorpsene kan bistå ambulansetjenesten raskt.
I katastrofesituasjoner vil sannsynligvis hjelpekorpsenes bistand ikke være i den akutte fasen, men noe senere i situasjonen og ikke innbefatte transport av ustabile eller potensielt ustabile pasienter. Dette understøtter at korpsene ikke har behov for ambulanser.
Enkelte steder i Norge utfører hjelpekorpsene ”enkle” ambulanseoppdrag på vegne av helseforetakene. Dette er oftest en videreføring av gamle avtaler. Disse oppdragene er transport av båretrengende eller sittende stabile pasienter. Til disse oppdragene trenger ikke hjelpekorpsene ambulanser, men igjen kjøretøy som har båremulighet.
Det er helseforetaket som skal forsikre seg om at forskrift for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus blir overholdt. Denne forskriften gjelder for ALLE ambulanser i Norge, uavhengig om de er profesjonelle eller ikke. Med andre ord, en ambulanse er en ambulanse. OG det stilles store krav til utøverne.
Ved å bruke kjøretøy som ikke er uniformert som ambulanse og ikke å bruke uniformer som kan forveksles med ambulansetjenestens vil hjelpekorpsene fortsatt kunne gjøre den flotte jobben de vanligvis utfører. Samtidig vil hjelpekorpsene unngå å bli forvekslet med ambulansetjenesten og havne i uønskede situasjoner.
Ambulansetjenesten er en del av spesialisthelsetjenesten. I helsevesenet stilles det krav til helsepersonell. Hvis sykehusene har behov for sykepleiere, så skaffes det utdannede sykepleiere. Ikke personell som har som har pleie og omsorg av mennesker som fritidssyssel. Trenger sykehuset leger, så skaffes det utdannede leger.
Slik bør det også være med paramedicer og ambulansearbeidere. Personell med rett utdanning, ikke personell som har ambulansearbeid som en hobby.
Det er stor forskjell på førstehjelp og ambulansearbeid.
Vennlig hilsen
Øyvard Sørensen Leder NPF.
Til Øyvard Sørensen.
Vil si at du her legger frem mange gode argumenter. Men du må ikke glemme at det faktisk er ambulansearbeidere/paramedic som også er med i det frivilliger arbeidet. Og som faktisk står på ei vakt for hjelpekorpset. Og som faktisk sitter inne med den kompetansen som du sier at dei ikke har på ei hjelpekorps vakt.
Her må en faktisk holde tunga midt i munnen, å ikke sparke alle hjelpekorps under beina. Da vil en kunne sitte med skjegget i postkassa